Når Herren berører noen, så blir den personen drevet ned på sine knær. Da blir han intim med Kristus. Og ut av denne intimiteten mottar han en frisk åpenbaring fra himmelen. Denne personen blir opptatt av å bringe sine besettende synder til den Hellige Ånd, for å døde dem. Hans sjel blir fornyet, og han kommer inn i en tilstand av hvile. Og han begynner å tjene Kristus med en ny lidenskap og større kjærlighet.
Mest av alt blir hans tjenere mer og mer oppmerksom på den kommende dommens dag. Han vet at han må stå foran Guds trone og svare på et stort spørsmål: "Hvordan har du malt Kristus for en fortapt verden?" Vi må alle virkelig stå overfor dette spørsmålet ved Dommen: "Hvordan vitnet du om Kristus til de ugudelige? Hvordan åpenbarte du ham gjennom måten du levde og handlet på? Hvordan fremstilte du ham gjennom ditt liv?"
Dette er det eneste kriteriet for hvordan vi skal bli dømt på den dagen. Det spiller ingen rolle om vi har vært innelukket med Gud lik Moses, mottatt store åpenbaringer slik som Daniel, blitt helliggjort som Paulus eller forkynt frimodig slik Peter gjorde. Alle vil bli dømt etter denne ene standarden: hvordan har ditt liv uttrykt hvem Jesus er og hvordan han er?
Den Hellige Ånd etablerte denne standarden for dom etter pinsedag da Kristus grunnla sin kirke. Roma var ved makten på den tiden. Dette imperiets ånden var stolthet, arroganse og materialisme. Roma skydde de undertrykte, inklusive enker, farløse og fattige. Fra Eufrat og helt til Atlanterhavet sto det store monumenter som mintes Romas militære seire. Palasser ble bygd for imperiets krigshelter. Men ingen steder fantes det et hjem eller en institusjon for fattige eller hjemløse. Ingenting i dette veldige imperiet indikerte noen som helst omsorg for de fattige.
Denne ånd av stolthet og griskhet gjennomtrengte også det jødiske rike. Israels religiøse ledere var opptatt med å skaffe seg velstand og eiendommer. Fariseerne brukte lovlige smutthull for å stjele hus fra enker. I mellomtiden ble de farløse forlatt og den hjemløse ble mishandlet. Arbeidere fra de laveste samfunnslag ble svindlet for sine inntekter av sine arbeidsgivere. De ble fortalt at de fortjente å være fattige, at Gud betalte dem tilbake for deres synder. Gjennom hele Israel var den rådende holdningen: "En hver mann sin egen herre." Livet ble tilbrakt med å samle, hope seg opp, stadig lysten på mer og aldri fornøyd.
Midt i dette griske, selv sentrerte, materialsistiske samfunn øste Kristus sin Ånd utover en hellig rest. Plutselig blåste mektige vinder, bygninger ristet, og overnaturlig ild viste seg. Uutdannede kristne begynte å tale flytende på språk de aldri hadde lært. Og Jesu' apostler forkynte evangeliet med overbevisende kraft. I dagene som fulgte, lovpriste og tilbad den nye kirken i overnaturlig kraft: "De som nå tok imot hans ord, ble døpt ... De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene." (Apg. 2:41-43).
Jerusalems befolkning ble forbløffet over det de så. De spurte: "Hva betyr alt dette?" Det var den Hellige Ånd som utrustet Guds folk med kraft for å vitne om Kristus til verden. Disse troende ble nå hans levende brev. Hans kraft gjorde dem i stand til å leve på en slik måte at de frimodig kunne vitne: "Det er slik Jesus er. Våre liv er et vitnesbyrd om Guds natur og kjærlighet."
Du kan undres over hvem tilskuerne var, som Skriften sier "ble helt ute av seg av undring ..." (Apg. 2:7). Hvem var disse fremmede som sa: "Er ikke alle disse som taler, galileere? Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i?" (Apg 2:7-8).
Det neste verset besvarer dette spørsmålet: " ... partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Rom, både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere - vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!" (Apg 2:9-11).
De folkene som var vitne til disse begivenhetene var besøkende fra Jerusalem, handelsmenn, kjøpmenn, reisende. Deres fortellinger ville sikkert bli spredt til resten av verden. Men hvordan ville disse gjestene forklare det de var vitne til? Ville de fokusere på tungetalen, tegnene og underne eller stormen og ilden fra himmelen?
Ingen av disse tingene ville være i fokus. Det var ikke dét vitnesbyrdet den Hellige Ånd kom for å gi. Alle disse underne var bare manifestasjoner som var ment for de troendes oppbyggelse og helbredelse. Så hva ville vitnesbyrdet om Kristus være?
Vitnesbyrdet om Pinsedag
er en av de mest neglisjerte
sider ved Åndens utgytelse.
De fleste prekener om pinsedag fokuserer på tegnene og underne som ble utført av apostlene. Eller de legger vekt på de 3.000 som ble frelst på en dag, eller ildtungene som kom til syne. Men vi hører ikke om den følgen som ble det største under av dem alle. Dette resultatet sendte mengder tilbake til sine respektive nasjoner med et levende, umiskjennelig inntrykk av hvem Jesus er.
Du har hørt om tegn og under. Jeg vil fortelle deg om denne historiens "undertegn". Over natten dukket det opp "Til Salgs" skilter foran hjem over hele Jerusalem og det omkringliggende området. Skriftens sier: "Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det ... Heller ikke var det noen blant dem som led nød, for alle som eide jord eller hus, begynte å selge og kom med betalingen for det de hadde solgt, og la det for apostlenes føtter. Enhver fikk så tildelt det han trengte." (Apg 2:44-45, 4:34-35).
Kan du se for deg denne scenen i Jerusalem? Massevis av hus, store områder med dyrket mark ble plutselig lagt ut for salg. Inventar ble også solgt: møbler, klær, håndverk, gryter, panner og kunstgjenstander. På gatene, på markedsplassene, i hver byport må det ha stått på hundrevis av plakater: "gjenstander til salgs." Det må ha vært det største garasjesalget i Jerusalems historie.
Legg merke til: det er ingen beviser i Skriften på at de hjemmene som ble solgt var eiernes primære bosted. Og det sies ingenting om kollektive boformer. Dersom det hadde skjedd ville det ha vært en alt for tung byrde for kirken. Videre så var de eiendommene og eiendelene disse kristne solgte ikke primærbehov eller arv. Guds Ord befalte dem klart at de skulle sørge for sine familier og barn. De skulle også ta vare på alle enker i familien som var under seksti år. Disse troende kunne ikke ha oppfylt disse budene dersom de ikke hadde sine egne hjem. Dessuten leser vi at de besøkte hverandres hjem for å ha fellesskap: " ... i hjemmene brøt de brødet ..." (2:46). Det er tydelig at disse menneskene fremdeles eide sine hus.
Nei, de eiendelene de solgte var ting som de hadde over og utenfor sine egne behov, ting som ikke var viktige for deres overlevelse. I noen tilfeller hadde disse sannsynligvis hatt et kvelertak på eiernes hjerter. Så tingene ble solgt, gjort om til kontanter, og gitt bort for å støtte menighetens enker, farløse og hjemløse.
Her er vitnesbyrdet som gikk ut fra Jerusalem. Det var budskapet som Guds Ånd ønsket å spre utover hele verden: Bare Guds Ånd kunne bryte materialismens ånd som hadde holdt Israel i sine klør i århundrer.
Tenk på den kraften som måtte til for å ryste og vekke opp et selvsentrert, gjerrig folkeslag som i hundreder av år hadde foraktet de fattige. De fremmede som hørte disse troende tale sine egne språk så nå at de solgte sine verdifulle eiendeler. Og disse eiendelene var ikke skrap. Det var åpenbart at de som solgte dem gjorde et offer. Enda en gang måtte de som betraktet dem spørre: "Hva er det som skjer? Hvorfor er det så mange 'Til Salgs' skilt. Vet disse menneskene noe som vi ikke vet?"
Og troende innenfor hørevidde ville svare: "Nei, vi er etterfølgere av Jesus. Vi ga våre hjerter til Messias, og hans Ånd har forvandlet oss. Nå gjør vi Guds gjerninger. Han forkynte for de fattige og omgikkes med de spedalske. Han hjalp enker og brydde seg om de farløse. Og vi har mottatt et ord fra den Hellige Ånd om at vi skal gjøre det samme. Vi selger disse eiendelene for å skaffe penger til de fattige og hjelpeløse. Det er Jesu Kristi verk."
Forestill deg de samtalene som foregikk rundt om i byen. I kafeer, synagoger og markedsplasser kan en kjøpmann ha sagt til en annen: "Jeg fikk endelig tak i den byggetomten jeg har ønsket meg i årevis. Hele denne tiden har eieren prøvd å lure meg med en alt for høy pris. Han er en fariseer, og jeg har kjøpslått med ham i årevis. Vel, han kom til meg i går, og han ga meg en fornuftig pris."
"Jeg spurte ham hva som hadde fått ham til å endre holdning. Han sa at han er en etterfølger av Jesus nå. Han ble fylt med den Hellige Ånd, og han er ikke lenger avhengig av å skaffe seg ting. Dessuten ville pengene fra salget gå til å gi mat til de fattige og til enker og foreldreløse."
Her var vitnesbyrdet fra pinsedag. Verden så at de utrustede troende elsket hverandre, solgte sine eiendeler og ga det til de fattige. Og det er nettopp det den Hellige Ånd ønsket av dem. Han ønsket et levende vitnesbyrd for verden om Guds kjærlighet. De forkynte Kristi evangelium med sine handlinger.
Apostlenes Gjerninger viser oss
hvor alvorlig dette vitnesbyrdet er.
Du husker historien om Ananias og Saffira. De var troende som falt død om i menigheten fordi de fremstilte på uriktig vis hvem Jesus var. De løy til Peter om det beløpet de mottok for den eiendommen de solgte. Men Peter fortalte dem at de hadde løyet for den Hellige Ånd. Når en kristen lyver for et menneske, så er det som om den personen lyver for Gud.
Hva var egentlig løgnen som dette paret kom med? Det var deres urettmessige tilegnelse av penger som var beregnet på de fattige. De må ha vitnet for kjøperen: "Alt du betaler skal gå til Kristi sak. Alt går til enker og fattige." Men de holdt tilbake en del av pengene for seg selv.
På Dommens Dag skal mange bli anklaget for å ha feilbrukt penger som var ment for en veldedig årsak. Jeg tenker på organisasjoner som samlet inn hundrevis av dollar til ofrene etter 11. september tragedien, men som anvendte mye av dem på seg selv. Jeg tenker også på pastorer som samlet inn penger til de samme enkene, men som har brukt dem på feil måte. Jeg sier deg, de trenger ikke å frykte likningsmyndighetene. De trenger å frykte den allmektige Gud, som holder regning på hvert eneste øre.
Dette er budskapet bak Ananias og Saffiras historie: du rører ikke det som tilhører de fattige og trengende. Gud vil ikke stå og se på at hans Sønn blir feilaktig fremstilt for verden av dem som kaller seg ved hans navn.
(Selv muslimer vet hvor alvorlig denne slags vitnesbyrd er. Jeg leste nettopp om en saudiarabisk TV-innsamling som samlet inn penger til de overlevende familiene til palestinske "martyrer" [inklusive de selvmordsbomberne som angrep Israel]. TV-innsamlingen var sponset av staten, og den saudiarabiske kongen ga de første $2.7 millioner. En prinsesse ga bort sin Rolls Royce. En mann tilbød en av sine nyrer. En kvinne overrakte hele sin medgift på $17.000. Massevis av folk kom til TV-stasjonen for å stappe penger i bokser som ble holdt av barn i rullestol. De ønsket alle å vise at Allah elsket sine barn.
Totalt så ble $155 millioner samlet inn i løpet av denne saudiarabiske TV-innsamlingen. Men det var bare begynnelsen. Kallet hadde gått ut til alle islamske nasjoner, for å gi penger til forsøket på å gjenoppbygge Palestina. Du skjønner, Satan vet hvor det effektive vitnesbyrdet er. Og han skaper i det skjulte en etterligning for sitt eget vitnesbyrd.)
Jeg spør deg, hvordan fikk den Hellige Ånd frem denne plutselige forandringen i hjertene til de nylig døpte troende i Jerusalem? Deres forvandlig var et utrolig mirakel. Svaret er at disse kristne var barna i Malakis profeti. Malaki er den siste profeten vi hører om i det Gamle Testamente. Og talte gjennom han og sa: "Jeg vil komme til dere og holde dom. Jeg skal være snar til å vitne mot trollmennene og horkarene og mot dem som sverger falskt, mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn og undertrykker enken og den farløse, de som bøyer retten for den fremmede, og som ikke frykter meg, sier Herren, hærskarenes Gud." (Mal. 3:5).
La oss nå gå raskt fremover i tid fra denne profetien til menigheten i Jerusalem. Disse troende gikk fra hus til hus og hadde felleskap: "De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (Apg 2:42). Hva var den apostlenes lære som er nevnt her? Det var Kristi egne ord. Jesus hadde befalt sine disipler: "Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere." (Joh. 14:26).
Følg nå godt med. En av de siste budskap Jesus talte til sine disipler før sin korsfestelse finner vi i Matteus 25. Jeg tror at den Hellige Ånd nå kalte dette budskapet frem i etterfølgernes hukommelse. Det var sannsynligvis Matteus som forkynte dette budskapet om Kristus til de nylig døpte troende.
Jesu' ord kom til live i hjertene deres, og de visste at de ikke kunne leve videre på samme måten. Plutselig så de hvor alvorlig denne saken om å representere Jesus virkelig er. Det drev dem inn i hjemmene for å finne alt de ikke hadde bruk for, og de tok så disse tingene ut på gaten for å selge dem. Kort fortalt, så ga Kristi ord i Matteus 25. disse troende en ny holdning av kjærlighet og omsorg for de fattige. Hvordan? Det satte dem bokstavelig talt foran Dommersetet.
Dette samme budskapet fra Matteus 25. har rystet min egen sjel inn til margen. Og det får meg til å gjøre endringer i mitt liv og i min tjeneste. På samme måte vil du, dersom du roper etter en berøring fra Gud og ønsker å få en ny lidenskap for Jesus, bli tatt med på en reise av den Hellige Ånd. Og etter eller annet sted langs den veien vil du ende opp med å stå overfor Matteus 25. Vi kan ikke lenger hoppe lett over dette rystende Ordet.
Ta for deg Jesu' profeti
i Matteus 25.
Kristi ord i dette kapittelet er ikke en liknelse men en profeti. Det er Dommens Dag, og vi står alle sammen foran tronen; "Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre." (Matt 25:31-33).
Noen hevder, "Dette er en dom over nasjonene, ikke over mennesker." Det er tøys. Det finnes ikke geitenasjoner og fårenasjoner. Jeg utfordrer enhver til å gi meg navn på én fårenasjon som eksisterer i dag eller har eksistert tidligere. Det er tydelig at dette er dommen over menneskeheten. Og fårene som er nevnt her blir dømt etter ett kriterium:
"Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg." (Matt 25:34-36).
Jesus kommenterer fårene og sier: "Dere representerte meg rett. Dere har vitnet overfor verden at jeg identifiserer meg med de som er fanget av synd og fattigdom. Dere kjente mitt hjerte, og du har latt meg uttrykke min natur og mitt hjerte gjennom dere." Kristus sier ikke et ord om noe annet av deres iherdige arbeide eller resultater. Han fokuserer alt på denne ene saken.
Nå kommer ordet som får meg til å skjelve. Jesus sier: "Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. For jeg var sulten, og dere gav meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere gav meg ikke å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg." (Matt 25:41-43).
Legg merke til her at Jesus dømmer ikke geitene for hor, stoffmisbruk, pornografi, homoseksualitet eller andre større synder. Ja, alle disse er synder som fortjener dom, og de som begår dem vil bli dømt for hver gjerning gjort i kjødet. Men med Kristus så er det en enda høyere standard for dom.
Da jeg prøvde denne standarden på mitt eget liv, tenkte jeg: "Jeg kan ikke finne meg selv igjen i denne profetien. Når har jeg gjort disse tingene som befales? Har jeg forsømt tjenesten overfor de fattige, de hjemløse, enkene, da farløse, innsatte og sårede? Hvordan skal jeg håndtere disse Jesu ord: "Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg. Og disse skal gå bort til evig pine ..." (Matt 25:45-46).
I månedsvis har jeg bedt for enkene, de farløse og de fattige. Vi mottar brev fra nødlidende mennesker som ikke lenger klarer å betale forsikringen eller husleien. Jeg har bønnfalt Gud: "Du er hærskarenes Gud. Gi dem mat. Møt deres behov." Tilslutt svarte Herren meg: "Du må gjøre mer enn å be for dem David. Du kan gjøre noe med det. Du skal gi dem mat. Det er i din makt å gjøre det."
Ta ikke feil: ingen kan bli frelst av gode gjerninger alene. Men vi vil bli dømt i forhold til hvorvidt vi utførte dem eller ikke. Men saken handler ikke om hvor mange mennesker jeg gir mat eller klær. Det sentrale temaet er: "Bekjenner jeg Kristus som min Herre, men bare lever for meg selv? Fremstiller jeg Jesus uriktig ved å samle i lader og tilbringer tiden med å skaffe meg ting? Lukker jeg mitt hjerte til for behovene til de fattige og hjelpeløse?"
Vårt vitnesbyrd overfor en syndeforbannet verden må inkludere både forkynnelse og åpenbaring, både ord og gjerninger. Vår proklamasjon av Kristus kan ikke bli skilt fra vårt hjelpearbeide. Som Jakob sier, slike gjerninger er med å bevise kraften i evangeliet:
"Mine brødre! Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Dersom en bror eller søster ikke har klær, og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette! - men ikke gir dem det legemet trenger, hva gagner da det?" (Jak 2:14-16).
Mengder av kristne svarer på Jesu' profeti på to måter. Det er de som er tilhengere av det "myke" evangeliet som sier: "Gud er ikke så streng. Alt dette er Dommedagsprekener. Min Gud er alt for kjærlig til å dømme så hardt." Og de som er tilhengere av det "harde" evangeliet sier: "Dette er for strengt, for krevende. Jeg kan ikke godta et så urovekkende ord. Jeg kan aldri leve opp til det."
Så begge disse "evangeliene" går sin egen vei, selvrettferdiggjort og uberørt. Og vi fortsetter å arrangere vekkelsesmøter for de ufrelste. Vi fortsetter å holde bønnemøter, og ber Gud om å møte de fattiges behov. Ved juletider sender vi ut matkurver til fattige familier. Og fra tid til annen gir vi noen slanter til en fattig tigger. Men vi har ingen fulltids, direkte engasjement i å gjøre det Jesus har befalt.
Mange vil gå til Dommen
overbevist om at de er sauer,
men vil bli stilt sammen med geitene.
Slike mennesker vil rope: "Men Herre, Herre, alt dette kommer overraskende på oss. Vi trodde på deg. Vi ba og fastet, vi gikk i kirken. Vi er dine forløste sauer." Hvorfor vil disse bli skilt ut sammen med geitene?
Faktum er at dersom vi elsker verden og dens ting, så kan vi ikke tilhøre Gud: "Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke kjærligheten til Faderen i ham." (1.Joh. 2:15). Dersom vi begjærer, og ønsker oss flere og flere ting, da er vi ikke en av hans sauer: "... verken tyver eller pengegriske ...skal arve Guds rike." (1.Kor. 6:10).
Men disse troende vil ikke bli geiter bare fordi de hadde begjær etter ting, eller fordi de ikke hjalp de trengende. Herren vil fortelle dem: "Du er en geit fordi du fremstilte meg uriktig for verden. Du fikk de ugudelige til å identifisere meg med fremgang, penger og suksess. Du bedro de fattige ved å fortelle dem at jeg ønsket å gjøre dem rike. Og du fortalte de syke at de led fordi de manglet tro.
"Jeg velsignet deg. Jeg øste ut mine ressurser over deg, fordi jeg elsket deg. Men du åpnet ikke dine ører for de trengendes behov rundt deg. I stedet hygget du deg med dine egne ting. Dersom du var min - dersom du elsket meg - så ville du ha adlydt mine bud."
Du kan si: "Broder David, dette er for hardt. Gud er jo ikke slik." Les Esekiels ord: "Se, dette er Sodomas, din søsters misgjerning: Overmot. Overflod av brød og trygg ro hadde hun og hennes døtre. Men den elendige og fattige hjalp hun ikke." (Esek 16:49). (Forfatterens uthevning). Da Gud dømte Sodoma, så nevnte han ikke deres homoseksualitet eller avgudsdyrkelse. Det handlet om stolthet, bekvemmelighet og en forsømmelse av de trengende. De hadde ingen omsorg for de fattige.
Kjære, Herrens kall gjaldt ikke bare et engangs garasjesalg i Jerusalem. Han var etter noe i menneskenes hjerter. Han ønsket vitner som ikke var bundet til ting, for å gjenspeile hans hjerte overfor en fortapt verden. Gud er ikke ute etter husene våre. Han ønsker at vi skal våkne opp for å se hvor hindret av eiendeler vi kan være.
Hvordan kan du involvere deg i de nødlidende? Det er den Hellige Ånds verk. Dersom dette budskapet taler til din samvittighet, gå til ham. Han vil lede deg direkte til de behovene han ønsker at du skal dekke, i en eller annen kjærlighetstjeneste som direkte hjelper de fattige. Dette er ikke ment å skulle legge deg under skyld eller fordømmelse, men for å hjelpe deg til å ransake dit hjerte i lys av Jesu' ord.
Herren forventer ikke at noe av oss skal gjøre alt sammen. Men jeg vet at han forventer at vi skal bli personlig involvert i en direkte tjeneste i hvert fall på minst et område. Kan du si at du er rede til å stå foran Kristus på den dagen, vel vitende om at du hjelper til med å gi mat og klær til de fattige, besøker fanger, velsigner eller besøker enker og de farløse?
Den Hellige Ånd vil ikke tillate meg å unngå denne ransakende sannheten. Heller ikke vil han unnskylde noen som i sannhet er troende. Gud mener det han sier. Selv de som ikke kommer seg ut, de eldre eller uføre, kan be for de hjemløse. De kan skrive brev til innsatte i fengselet.
Og når det er et ønske om å lyde dette budet, så vil den Hellige Ånd vise veien. og når du blir involvert, så lover han dette: " ... når du tar fram til den sultne det som du selv har lyst til, og metter den lidende sjel, da skal ditt lys opprinne i mørket, og din natt skal bli som midt på dagen. Herren skal lede deg hele tiden. Han skal mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke. Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter." (Jes 58:10-11).
---
Brukt med tillatelse fra World Challenge, P. O. Box 260, Lindale, TX 75771 USA.Dette materialet er kun for personlig bruk og kan ikke legges ut for offentligheten på andre web sider. Lorain County Free-Net Chapel har eksklusive rettigheter fra World Challenge, Inc. til å legge ut disse budskapene for offentligheten på sin web side. Du kan fritt laste ned, kopiere, skrive ut og spre dette materialet, så lenge du ikke legger det ut på en annen internett side. Du kan, imidlertid, ha linker til denne siden for å henvise til disse budskapene.
Oversatt til Norsk av Geir Spachmo 14. Feb. 2003
Tilrettelagt for HTML av Geir Spachmo 14. Feb. 2003
Bibelsitater fra Norsk Bibel A/S 1988 oversettelse.
KOPIRETTIGHETER/REPRODUKSJONS BEGRENSNINGER:
Denne datafilen har World Challenge eneretten til. Den må ikke
endres eller redigeres på noe vis. Den kan bare kopieres i sin helhet for
distribusjon som gratis dokument. All reproduksjon av denne datafilen må
inneholde kopirettighets informasjonen
[d.v.s: "Copyright (C) 2002 by World Challenge"].
Denne datafilen kan ikke brukes uten tillatelse fra World Challenge i
forbindelse med salg eller for å fremme noe annet salgbart produkt.
Dette omfatter hele dens innhold, med unntak av noen få korte sitater.
Vær vennlig å gi anerkjennelse til følgende kilde:
Copyright (C) 2002 by World Challenge, Lindale, Texas USA.
Copyright © 2002 - The Lorain County Free-Net Chapel
North Central Ohio, U.S.A.
Vår Nett-bestyrer ønsker velkommen dine kommentarer og forslag.
Denne siden ble sist oppdatert: Fre. 14. Feb. 2003 14:25:45