David Wilkerson sier :Dette kan godt bli en av de viktigste bøkene du noen gang leser. Den kan totalt forandre ditt liv i løpet av de neste timene, den tiden det tar å lese den.
Denne boken er skrevet for en utvalgt gruppe mennesker. Den er for dem som søker oppriktig fred fra og seier over onder som kontrollerer deres liv. Selv de som er ute og svinger seg på dansefester hver helg må stå ansikt til ansikt med sine ensomme jeg etter at musikken har forstummet. Mannssjåvinister (macho-menn) gråter i ensomhet. Når barene og diskotekene stenger kommer tungsinnet (bluesen) rullende inn. Og for mange i vår tid er søndagene virkelig en blåmandag. En eller annen gang må vi se sannheten om oss selv i øynene.
Noen ganger er vi stakkarslige skuespillere som bære falske masker og spiller uekte roller. Men et eller annet sted i vårt aller innerste menneske er det et gryende ønske om å kjenne og å behage Gud.
Denne boken har ingenting å si til stolte, hovmodige syndere som nekter å innse sannheten om sine egne svakheter. Den er for dem som desperat søker seier over selvet og som ærlig innrømmer at de trenger hjelp.
Jeg begynte på denne boken i et forsøk på å lede mennesker med livshemmende problemer til et liv i frihet fra syndens makt. Men jeg oppdaget snart at det innebar mye mer enn dette. Det er en personlig søken etter fullstendig seier i mitt eget liv. Selv om jeg er pastor har jeg like mye smerte som alle andre. Jeg trenger seier over synd like mye som hvilken som helst annen synder på denne jord.
Min søken etter seier over synden førte meg ut på en ti år lang reise gjennom biblioteker, bibelkommentarer, møter med bibellærde, og en gjennomgående studie av Bibelen, spesielt Romerbrevet. Jeg lærte mye om menneskets svakhetstilstand og den alltid tilstedeværende kampen med det onde, men veldig lite om middelet til helbredelse.
Det som jeg har lært om frihet fra syndens makt har kommet ut av min egen desperasjon etter å riste av meg all trelldom under det onde.
Du vil ikke erfare den tvingende kraften i denne lille boken før du har lest den helt igjennom. Det som du leser kan til å begynne med vekke sinne hos deg, men legg den ikke til side før du har fordøyd hele innholdet. Da vil du oppdage sannheten som kan sette deg fri !
Alt jeg ber deg om, er at du leser den igjennom med et åpent og ærlig sinn.
sign. David Wilkerson
Tilbake til "To av Meg" meny + Norsk Hovedmeny + Toppen av siden
Jeg er en underlig skapning med to motstridende sinn i samme kropp. To tydelige livskrefter i meg prøver å kontrollere mine handlinger.Det er ting ved meg selv som skremmer meg. Noe som ligner på en indre trang som ikke kan forklares. Lik et konstant behov for kjærlighet og fullkommenhet. Også de udefinerbare begjær som til tider stiger til overflaten, skaper en lyst i meg til å gjøre erfaringer som strider mot den bedre side av min natur.
Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg er en slik dobbel person når det kommer til spørsmålet om rett og galt. Det onde som jeg hater er alltid tilstede i meg. De gode og moralske ønskene er der også, og holder mitt sinn i et konstant opprør. Det er ikke en daglig kamp, heller ikke en kamp som pågår døgnet rundt, men det onde prøver til tider å overmanne meg.
Nettopp når jeg tror at jeg har tatt meg sammen og fått ting til å fungere så faller det hele sammen, og igjen gjør jeg ting som jeg virkelig ikke ønsker å gjøre.
Denne krigen mellom det gode og det onde raser i hele menneskeslekten. En pastor som ble avslørt for utroskap, bekjente: "Min onde natur holdt meg under en merkelig forhekselse. Den fikk meg til å jage etter falske drømmer som jeg visste ville falme. Den holdt meg lenket til lysten som tilslutt ødela meg. Den tvang meg inn i kompromisser som svekket meg. Dens løfter om sann kjærlighet endte bare opp som en luftspeiling. Og selv om jeg visste at jeg ville fortsette å bli såret, fulgte jeg ordrene fra mitt onde sinn lik en lydig slave."
En tidligere Jesus-person, som engang spilte for en kristen sanggruppe, prøvde å forklare hvorfor han er tilbake i verden, med narkotika og alkohol : "Alt jeg vet, er at det var en forferdelig kamp som foregikk i min kropp om kontrollen over den. Det var alltid et ondt nærvær i mitt sinn, som prøvde å overmanne hver eneste gode og skikkelige ting jeg prøvde å gjøre. Denne onde delen av meg fortsatte å trekke meg ned, og fikk meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke ønsket å gjøre. Det var et slikt overveldende nærvær at jeg adlød alle dets ordrer, og jeg endte opp med følelsen av skyld, ensomhet og tomhet.
Men når jeg flyktet bort fra bråket i mengden og trakk meg tilbake fra mine fornøyelser, ropte et fattig ensomt lite selv inne i meg om tilfredsstillelse, lik den stakkarslige klynkingen til et sultende barn. Stemmen ropte: 'Vær så snill, ikke la meg være alene; fø meg; hjelp meg; gi meg kjærlighet.'
Til tider var en del av meg sint på Gud, fordi han ikke tok synden ut av mitt hjerte. Jeg ble trett av kampen inne i meg. Min sjelefiende virket så sterk, og jeg følte meg så svak. Den rettferdige naturen i meg ønsket at Gud skulle trampe istykker all ondskapen, ta bort mine overveldende syndige begjær, og sette meg fri fra synden.
Jeg vet at det er en del av meg som ønsker å adlyde Gud. Det har ingenting å gjøre med kirker, eller predikanter, eller velmenende moralisering. Det er til og med mer enn bare en lengsel etter tilgivelse. Det er mer enn bare å få min sjel frelst. Det har ingenting å gjøre med frykt for Helvete eller forbannelse. Det er til og med mer enn et behov for fred og fullkommenhet. Det er et behov, dypt i min sjel, etter å kjenne Gud på en helt personlig måte, og å få kjenne hans kjærlighet. En dag håper jeg å få komme tilbake til Gud og bli fri."
Hundrevis av alkoholikere og misbrukere øser ut sine ynkelige historier til meg på mitt kontor. Nesten uten unntak hører jeg den samme bekjennelsen: "Jeg hater det! Det har gjort meg til et villdyr. Det var moro til å begynne med, men nå ødelegger det meg. Jeg er som to personer. Jeg er hektet på en mental uvane, nå kan jeg ikke stoppe meg selv. Fortsatt ønsker jeg i dypet av mitt hjerte å bli fri. Vis meg veien ut !"
En av mine narkomane tenåringsvenner la seg i desperasjon tilbake på sengen sin, sugde ut av sin blodåre en sprøytefull med blod, og sprutet ordene 'HJELP, GUD!' i taket på hybelen sin.
Det homoseksuelle dilemma er en av de mest komplekse av alle de indre kampene mellom de to naturene, selv om de fleste homser ikke tenker på sin seksuelle legning som et livshemmende problem. For dem er homoseksualitet normalt, og de motstår enhver antydning om at de plages av sin livsstil. De fleste hevder at de ikke gjør dette.
Fra Castro Street i San Fransisco til Greenwich Village i New York har jeg hørt utallige homser fortelle meg hvor veltilpasset de er. De skryter av at det ikke finnes skyldfølelse i dem mer, og at de er stolte over å være homo. De forteller meg om og om igjen at bare forvirrede paranoide homser ønsker å komme seg ut av det.
En homoaktivistleder i San Fransisco advarte meg: "Det er ikke en eneste homse i denne byen som ønsker å forandre seg. Dere predikanter bare kaster bort tiden. Vi er ikke syke - vi har ikke behov for en såkalt 'helbredelse'. Vi er stolte, bedre tilpasset en normale - og vi har all rett til å mislike religiøse fanatikere som kommer til våre områder for å prøve å forandre oss. Gå tilbake til dine konebyttende, ekteskapsbrytende heteroseksuelle, og få dem til å forandre seg. La oss være i fred."
Men på tross av dette kan ikke det homoseksuelle miljøet forklare hvorfor et økende antall homoseksuelle nå erkjenner overveldende kamper omkring sin legning. Den tette drikkingen, de høye selvmordstallene og den konstante bruken av psykologer og psykoanalytikere er spor som antyder at kampen mellom de to naturene fremdeles raser i hjertene og i sinnet til de homoseksuelle.
Jeg har en homoseksuell venn som fortalte meg om sin indre tvekamp mot lysten, og hans kamp for å bli fri. Han sa: "Når jeg begynte å leve ut min homoseksualitet, var det en del av meg som likte det og en annen del av meg som hatet det. Og jeg hatet meg selv. En underlig følelse begynte å overta meg, og jeg begynte å føle det som om det var to av meg -- to motstridende deler av meg, som fikk meg til å bli frustrert og deprimert. Jeg utviklet en umettelig appetitt etter sex, og begjæret fortrengte skyldfølelsen til å begynne med. Jeg ble sykelig opptatt av min egen kropp. Det triste er at lysten forbrukte alle mine tanker og hele min energi, og jeg følte meg maktesløs overfor å gjøre noe med det. Jeg følte at mitt sinn rev meg i to motsatte retninger. En del av meg nøt vill sex, fordi det ga meg en midlertidig lindring. Den andre delen av meg ble syk av de forferdelige handlingene som jeg hatet. Jeg var fanget. På tross av min suksess, følte jeg meg ensom. Når lysten på sex overmannet meg, grep jeg til alkoholen for å få lindring. På en måte visste jeg at det jeg drev på med opprørte hele mitt vesen, kropp og sjel.
Jeg begynte å lure på hvilken Gud som ville skape meg med lyst på denne slags sex, og å gjøre meg til fange i min egen kropp. Jeg ga opp enhver mulighet til å unnslippe. Jeg ville bare gjøre det beste ut av tingene slik som de var. Jeg ville finne en måte å leve dette dobbeltlivet på og godta at jeg var som jeg var. Jeg ville gi opp kampen om å forandre meg.
Jeg begynte å forbanne Gud for å ha latt meg bli født med en apekatt på ryggen. Jeg følte at Gud hadde forlatt meg. Nå var det en annen person som kontrollerte meg. Den snakket til meg langt bortefra, fra en dyp mørk tunnel. Det andre meg, den gode og åndelige meg, ble bare et lite klynk. Homoseksualiteten dominerte nå totalt hele min personlighet. Den tok fullstendig over ledelsen i livet mitt, og jeg var ute av stand til å stå imot."
Jeg lyttet til en homoseksuell på jakt etter en partner i 'mørbrad'-distriktet i San Fransisco beskrive redselsherredømmet i sin sjel. "Venn," sa han, "handelen med kropper i en homobar er den mest ufølsomme sak på denne jord. Den er nedverdigende og motbydelig, fordi de fleste homo-barer er nå blitt informasjonshorehus, som ekspederer sladder, flygeblader og som samler inn penger til politiske formål.
Det er forferdelig å måtte få sine seksuelle behov dekket ute på gatene. Jeg plukker opp noen på gaten og håper at noe godt skal komme ut av det. Jeg fortsetter å drømme om å møte den store kjærligheten. Hver fredag og lørdag kveld øker håpet om at ikveld vil det skje. At min store kjærlighet vil dukke opp og sette meg fri fra mitt fengsel av desperasjon.
Men det hender aldri. Jeg bærer i meg en dyp følelse av bedrag, en følelse av å bli lurt. Alle løfter jeg gir eller mottar om livslange forpliktelser blir brutt, og det som skulle bli den store kjærligheten i mitt liv visner og dør. Snart er jeg tilbake i jaget, i forsøket på å lindre en kløe jeg ikke kan lokalisere. Jeg er tilbake der jeg startet; avsky for meg selv og en følelse av å være forlatt."
En annen homse kledd i fullt kvinneutstyr, og som kaller seg selv Renee, fortalte meg hvordan han faktisk ga tillatelse til at en del av ham selv skulle få dukke frem og smelte sammen med den andre delen av ham selv.
"Pastor," sa han, "jeg kan paradere rundt slik som dette fordi jeg er i en sikkerhetssone for homser. Din redsel er forårsaket av å prøve å kontrollere dine seksuelle drifter på en skikkelig måte, min er forårsaket av forsøket på å vinne poeng på en skikkelig måte. De fleste homser i min omgangskrets er like utrygg som meg, de frykter fiasko. Den seksuelle handelen, omgitt av hemmelige tegn og koder, gjør at du er på utkikk. Du vinner, men snart er du på utkikk etter en bedre poengsum. Din hunger blir aldri tilfredsstilt, du får aldri nok! Men broder, det etterlater seg virkelig dype sår. Selv mine venner har lett for å se på meg som en 'snåling i maskuline kvinneklær'. Latteren deres er mere brutal enn den jeg får fra de såkalte 'normale'.
En dag bestemte jeg meg for å oppføre meg som den utstøtte jeg følte at jeg var. Jeg var trett av knuste drømmer, endeløse selvpåførte smerter og konstant ensomhet. Jeg gjorde et valg - jeg ville frigjøre meg selv. Jeg visste at jeg hadde en dobbel identitet, at jeg virkelig var to personer og at den ene av dem tilslutt ville vinne. Jeg kuttet ut psykologene, la vekk pilleglasset og bestemte meg for å bli venner med min egen kropp og vise den frem som det behaget meg. Renee er navnet jeg har gitt til mitt dominerende selv. Om dagen er jeg lærer i skolen, om kvelden tillater jeg Renee å komme til overflaten og jeg konkurrerer i beskjeftigelsen med å vinne mannlige trofeer.
I mine ærlige øyeblikk vet jeg at det bare er overfladisk. Jeg ser mine venner mishandlet og forlatt, såret og kvestet av all denne ødeleggende konkurransen. Noen av mine beste venner har begått selvmord. Jeg føler meg forferdelig trist når jeg er alene, selv om jeg ikke har noen grunn til å føle meg slik. Søndager er nedturer. For en dag med skygger og anger! Visst er jeg homo, men la dem si hva de vil, jeg kan fremdeles ikke glede meg over det. Renee kjeder meg nå. Mine venner bryr seg virkelig ikke om meg. Sigarettene smaker ikke lengre. Å være populær og på topp betyr ingenting. Drinkene gjør meg bare deprimert. Jeg blir fort rastløs. Det jeg holder på med ender virkelig i en blindgate. Jeg er en førtito år gammel homse i kvinneklær som strutter omkring og prøver å fornekte en tragedie."
Jeg vet om en homoseksuell som trodde at en kjønnsskifteoperasjon ville gjøre slutt på hans indre opprør. Han skriver: "Jeg kunne ikke utstå å oppføre meg som en mann. Jeg prøvde, ble til og med gift, men ble snart skilt. Jeg sa til meg selv at det ikke var noen hjelp å få for meg, så jeg gikk ut i den homoseksuelle verden og gav etter for alle mine begjær.
Mine begjær tok over fornuften. Jeg var som to personer på en gang. Jeg ønsket å være en kvinne, jeg tenkte som en kvinne, så hvorfor kunne jeg ikke bli en kvinne? Jeg fant en lege og gikk gjennom en operasjon som forandret mitt kjønn. Jeg trodde jeg hadde gått for langt til at Gud kunne tilgi meg, så jeg opptrådte i en nattklubb som eksotisk danserinne. Men kjønnsskiftet ga meg ikke fred i hjertet. Jeg fant meg til rette i lysten, i øyeblikkets spenning hele kvelden, de fine klærne, den eksklusive maten, de dyre smykkene, drinkene og de flotte kavalerene.
Men når jeg var alene, måtte jeg fremdeles se meg selv i øynene. Når jeg så inn i speilet kikket en kvinne tilbake på meg, men på innsiden var jeg den samme personen jeg alltid hadde vært. Jeg følte meg fortsatt ensom, forkastet og min indre kamp fortsatte.
Jeg oppdaget at det ikke var lett å gå ut. Det finnes alltid en følelse av skyld og frykten for å bli avslørt. Men sakte forherder du deg selv inntil du slutter å bry deg så mye om det. Du har dager da det fremdeles plager deg, men du lager deg unnskyldninger og blir full eller dopet for å glemme. Til å begynne med gjør kroppen opprør mot de unaturlige handlingene, men du tvinger deg selv til å tilpasse deg til det ikke er smertefullt lenger. Så ender du opp med å fortelle deg selv at disse handlingene er naturlige og vakre for deg. Dager, uker og år passerer, og unnskyldninger holder deg fra noensinne å se sannheten i øynene."
Jeg har lest de ynkelige bekjennelsene til munker som har stengt seg selv inn i klostre i årevis i et forsøk på å bekjempe sine onde lidenskaper. Men fremdeles ville deres onde fantasier drive dem nestentil vannvidd. De oppnådde ingen kraft til å seire over lysten ved å isolere seg fra samfunnet. Nettopp når de trodde at de var befridd fra lysten og at alle kjødelige begjær var under kontroll, falt de under en forhekselse av gamle lidenskaper og ukontrollerbare onde tanker.En munk levde i femti år i en underjordisk hule for å prøve å tvinge kroppen sin til å underordne seg Ånden. Andre begravde seg selv opp til halsen i glovarm sand i et håp om å 'brenne bort' sin syndighet.
Jeg har lest om munker som sov på bunter av tornekvister og på hauger av knust glass. Andre bandt opp den ene foten og hoppet rundt på en fot inntil den andre visnet bort og ble ubrukelig. En munk tvang kroppen sin inn i et kjerrehjul og lå i denne fosterstillingen i ti år og måtte mates av andre.
Simon Stylitten sto i tredve år på toppen av en søyle, og når han ble for svak til å stå der reiste han en stolpe ved siden av og lenket seg selv til den for at han ikke skulle falle ned. Alle disse selvtorturerings metodene ble selvpåtvunget av munker som prøvde å kvitte seg med det onde nærværet de bar i seg selv. De prøvde å tilintetgjøre den delen av seg som hungret etter synden.
I middelalderen dro lange opptog med såkalte 'flaggelanter' eller selvpiskere fra land til land, stønnet, gråt, sang triste sanger om anger og pisket sine nakne rygger mens de marsjerte. Tusener slo seg sammen med disse opptogene i et forsøk på å 'piske ut det onde'.
St. Etheldra trodde at hennes kjød var så ondt og skittent at hun nektet å vaske det. Hun vandret omkring uvasket og dekket av skitt, og nøt stor respekt som helgen fordi hun ble antatt å ha overvunnet sitt eget kjød.
Jeg leser Bibelen og oppdager at jeg ikke er den eneste personen som er fanget i en kamp mellom det gode og det onde. Kong David var en mann elsket av Gud. Alikevel bedrev han utroskap med Batseba og myrdet hennes ektemann for å hindre ham i å oppdage at Batseba var gravid. Han ble drevet til desperasjon. Han bekjente:
"Mine misgjerninger har grepet meg.... De er flere enn hårene på mitt hode."(Salme 40).
"For mine overtredelser kjenner jeg .... det som er ondt i dine øyne har jeg gjort." (Salme 51).
".... mine ben ble borttært, idet jeg stønnet hele dagen" (Salme 32).
"Det er intet friskt i min kropp .... Mine lender er fulle av brann, og det er intet friskt i min kropp." (Salme 38).
Apostelen Paulus sa :
"Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg .... Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden .... For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. JEG ELENDIGE MENNESKE .... HVEM SKAL FRI MEG FRA DETTE DØDENS LEGEME? .... GUD VÆRE TAKK, VED JESUS KRISTUS VÅR HERRE!" (Rom. 7:14-25)
To av Paulus også? Ja! Det var en pinefull tvekamp i ham mellom en åndelig og en kjødelig natur som var fastlåst i en konstant konflikt. Denne pinefulle elendigheten som Paulus beskriver er den mest skremmende opplevelse et menneske noensinne kan erfare. Det er en forferdelig frykt for å miste kontrollen - en forferdelig frykt for å vekke Guds harme ved å gi etter for en hemmelig synd for ofte, eller som verre er, bli helt overgitt til dens kontroll.
Offeret som gir etter for syndens lov begynner å tenke : "Hva må jeg gjøre for å få seier over dette onde som er i meg? Jeg har grått en elv av tårer - jeg har prøvd viljestyrke - jeg har fordømt meg selv - jeg har gitt tusen løfter om å forandre meg - jeg leser alt jeg kan komme over om hvordan å bli hellig. Men jeg har kommet til et punkt hvor jeg er helt utmattet. Vil Gud gi meg opp inntil jeg har lært hvordan jeg skal kjempe meg fri? Hvordan kan jeg stå imot en slik mektig kraft som drar meg ned? Hva er vitsen?
De som ikke har denne veldige indre kampen, har enten kommet gjennom den ved troens hjelp, eller de er uærlige mennesker. De har ingen sorg over sine synder, fordi de har valgt å overse dem. Noen har blitt forherdet av sine synder slik at de ikke lenger føler noen stikk i samvittigheten. Noen har konstruert en ramme av detaljerte unnskyldninger og rettferdiggjørelse for alt de foretar seg, og frikjenner seg selv fra alle svakheter og feil. Det er vanlig praksis for dem som oppdager at de har livshemmende problemer å studere historie, psykologi, sosiologi og religion -- for å finne en rettferdiggjørelse for sin oppførsel.
Men den ærlige søker kan ikke be seg fritatt så lett og leve med seg selv. Han må se sin stygge kjødelige side og erkjenne : "Jeg er solgt til synden som en slave. Det er ingenting godt i meg unntatt Gud. Jeg er svak, skrøpelig, forfulgt av synd, avhengig av Herrens hjelp daglig." Det er faktisk slik at jo helligere en mann blir, jo mere klar er han over sin egen syndfullhet.
For over hundre år siden oppfordret den store skotske predikanten Alexander Whyte til ærlighet omkring det å innrømme kampen mellom de to naturene i oss. Han skrev:
"Forfattere har vært redd for å snakke ut om hele sannheten omkring sine trengsler. Den sannferdige person må bekjenne at det har aldri vært noen med et så svakt og ondt hjerte som mitt, intet liv så ondt som mitt, ingen synder besatt av så mange fristelser og prøvelser som meg. Han må innrømme sine egne erfaringer om indre syndighet - at hans sinn er ondskapsfullt - at synden til tider fortsatt har herredømme over ham - at et ubeskrivelig onde ligger på lur i hans hjerte - at alt dette pågår i hans eget hjerte. Dette er den daglige pinen til hver mann og kvinne iblant oss som er åpen for sitt eget hjerte.
Det finnes ingenting som du kan være så viss og så sikker på som synden og elendigheten i ditt eget onde hjerte - din egoisme, egenkjærlighet, misunnelse, ondskap, stolthet, hat, hevn og begjær."
Tilbake til "To av Meg" meny + Norsk Hovedmeny + Toppen av siden
En dag tok jeg et langt, ærlig blikk inn i mitt eget hjerte, og jeg likte ikke det jeg så. Jeg så en pastor som prekte om hellighet til andre, mens han kjempet et privat slag med det samme onde nærværet som bor i alle syndere. Jeg har oppdaget siden da at noen av disse berømte pastorene som roper så høyt om korrupsjonen i samfunnet og ondskapen i landet, kjemper sine egne kamper mot lysten. Det er mulig å være en verdensberømt evangelist, moralisere omkring fordervelsen og synden, og være så falsk som verdens verste hykler.
"Du som altså lærer en annen, lærer du deg selv?" Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du? Du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor?" (Rom. 2:21-22)
Jeg har kommet til det punkt at jeg tror det er den ukjærlige kristne, så streng og utilgivelig, som driver synderne bort fra den forløsende kraften i Kristus. Kirken lar ofte mennesker med livshemmende problemer i stikken, og overlater dem til deres egen desperasjon med sin falske, fromme vrede over deres synder. Kristne som selv er ofre for alle slags fristelser, stenger ofte ute de som er avhengige av en eller annen ond vane ved å fortelle dem at de er håpløse tilfeller. Denne dømmende holdningen sier til synderen: "Fortsett, gå dypere inn i din synd! Du er håpløs! Bibelen fordømmer deg, så gi deg selv over til dine laster. Du er allerede fortapt, så vi vil ikke kaste bort tiden med å prøve å hjelpe deg."
En ung lesbisk pike som besøkte en av mine møter fortalte meg om sine problemer med å få kirkefolk til å godta henne, selv etter hennes omvendelse til Kristus: "Jeg skulle ønske kristne ville slutte med å stigmatisere visse synder, og behandle alle likt. De har en tendens til å sette homoseksuelle på bunnen når det gjelder å bry seg om dem, og på toppen når det gjelder å dømme dem som håpløse.
Jeg blir trett av kristne som godtar omvendte ekteskapsbrytere, prostituerte, alkoholikere, onanister og så krøller seg sammen som giftslanger når homoseksuelle trenger hjelp. De ser ut til å være på nippet til å kaste opp når de snakker med meg, de følger min minste bevegelse, de ser meg i øynene og analyserer meg på jakt etter feil. De kan ikke glemme min fortid, som om Jesus kom til denne verden for å frelse alle andre enn homoseksuelle."
Ikke rart at synden blir drevet under jorden. Ikke rart at folk med livshemmende vaner har en tendens til å reagere voldelig. Disse plagede sjelene er degradert, forakt blir lesset over dem av en kirke som ikke vil ha noe å gjøre med 'homser', 'lesber' og andre 'snålinger'. Vi har alle blitt veldig dyktige til å lesse forakt over dem som vi anser å være håpløse syndere. Forakten og de selvtilfredse smilene fra kristne er en av de største årsakene til skade på dem som gir etter for sensualiteten.
Vi stigmatiserer mennesker med livshemmende problemer. Vi tar fra dem deres karakter ved å betrakte dem som håpløst hektet. Vi blir så støtt av det de praktiserer, vi har gjort syndene deres så skandaløse, at vi gjør dem til utstøtte uten håp om tilbakekomst. Vi hjelper dem med å ødelegge deres hunger etter Gud ved å sende over dem et skred av bebreidelser og utilgivende vrede.
Hvis du frarøver en synder hans karakter, hvis du tar bort hans verdighet, hvis du bare fokuserer på hans feil, hvis du behandler ham som en ikke-person, hvis du stenger alle hans retrettmuligheter - blir han drevet til forherdelse. Han blir hardhudet og begynner å kjempe tilbake fordi det er alt som er igjen. Det er et enkelt steg fra forherdelse til vold. Ydmyk synderen, ta bort hans følelse av menneskeverd og snart vil du ha drevet ham fullstendig til anger. Hvis det da ikke er noen Gud i ham til å støtte ham, vil han miste etthvert håp, og tilslutt gi seg over til dem som vil akseptere ham. Så bruker han deretter denne fiendtligheten som en unnskyldning for å forbli i sin synd.
Min medlidenhet for forherdede syndere har blitt sterkt prøvet. Jeg har sett gjenger med lærkledde sado-machosister marsjere ned Folsom Street i San Fransisco og stilt sine perversiteter frekt til skue. De bærer naglede lærbelter, tunge kjettinger, pisker og andre slike sadomachosistiske remedier.
Homsedronninger strutter stolte omkring og peker nese til det normale samfunnet. Jeg har opplevd utallige homser kalle meg en fanatiker og en bedrager. De har forbannet mine ærlige forsøk på å hjelpe dem - de har kastet mine bøker i rennesteinen, hoppet på dem og overøst forfatteren med strømmer av forbannelser.
Det er da forferdelige tanker begynner å komme opp til overflaten. Jeg tenker med meg selv : "Gud, de er håpløse. De vil ikke ha deg, de vil ikke ha hjelp, jeg kaster bort tiden. Kanskje jordskjelv er det eneste språket de kan forstå. Hvorfor preke helbredelse til stolte mennesker som ikke engang kan erkjenne at de trenger hjelp?"
Men når jeg går ned til 'lammekjøttdistriktet' i San Fransisco og snakker med dem som har møtt bunnen - dopet, utbombet, uten håp - da hender det noe vakkert. Syndere har for vane å bli ærlige når de er desperate. Sannheten kommer til overflaten når spillet er over. Det falske ytre, liksom-fasaden, alt raser sammen. Og plutselig finner du bare en ny stakkars, fortapt synder som trenger Kristi kjærlighet og medfølelse. De gråter ut ynkelige bekjennelser om hvordan de har blitt sparket rundt, misbrukt, brukt, avvist og misforstått.
Jeg kan ikke beskrive gleden over å se ødelagte kropper og sinn bli restaurert av Guds kraft. Det er dette som drar endel av oss tilbake til gatene om og om igjen, villige til å lide mishandling og ukvemsord fra de forherdede Kristusfornekterne. Det kan være bare en av tusen som erkjenner et behov eller som har det vondt nok til å ønske en forandring. Men Gud vil lede oss til denne ene - og ingen kraft på jorden eller i helvete kan hindre den Hellige Ånd i å sikte seg inn på det ene hungrende hjertet for å bringe helbredelse.
Apostelen Peter sa :
"Men Gud har vist meg, at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent." (Apg. 10:28)
I mange år har jeg prøvd å finne nøkkelen til seier over synden. Jeg ser så mange smertelige ting i meg selv, og jeg lengter etter å bli fri fra slaveriet i mitt kjød.Min søken etter seier over synden førte meg ut på en ti år lang reise gjennom biblioteker, bibelkommentarer, møter med bibellærde og en gjennomgående studie av Bibelen, spesielt Romerbrevet.
Alt jeg leste og hørte beskrev klart menneskets svakhetstilstand og den alltid tilstedeværende kampen mot det onde. Fra Apostelen Paulus til kirkeledere som Origenes, Cyprian, Chrysostom - fra Augustin til Luther, Calvin, Zwingli, Wesley og til og med moderne teologer og lærde - alle beskrev de kampen, og alle bekjente at de også sto i den samme striden. På en måte var det beroligende for meg at jeg ikke var en slags uvanlig kristen, og at skammen over synden i mitt eget hjerte ble delt av de mest gudfryktige mennesker som noensinne har levd på jorden. Men på den annen side var det nedslående å lære så mye om kampen og så lite om kuren. Lik Paulus stilte de alle det samme store spørsmålet: " Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Hvordan kan jeg bli satt fri fra min syndige natur?" Og lik Paulus har de alle svart: "ved Jesus Kristus vår Herre!"
Flott! Kristus er kuren. Paulus visste det, kirkefedrene visste det og jeg vet det. Men hva betyr det? Det er som å si: Lyset blir forårsaket av solen. Hvordan er Kristus kuren? Hvordan kan jeg få hans store kraft inn i min lille, svake kropp? Hvordan kan jeg plugge meg inn i denne overnaturlige kilde av rettferdighet? Det er ikke nok å fortelle meg at Jesus kan frelse meg og holde meg borte fra all synd. Det er ikke nok å si: "Friheten kommer ved troen."
Paulus prøvde å forklare stegene mot seier over synden i sitt brev til Romerne. Han snakker om kampen mellom det gamle og det nye menneske. Han advarer kristne mot å ha et kjødelig sinn, og at seier over synd er avhengig av at man har et åndelig sinn.
To mennesker i meg? To lover som virker i meg? To sinn som søker å kontrollere meg? To ånder i tvekamp? Ærlig talt, det er alt sammen veldig forvirrende. Jeg har lest mange lærde tolkninger av hva Paulus egentlig sier, og jeg sto bare enda mer forvirret tilbake. Lærde er uenige om den egentlige og sanne betydningen av Paulus' budskap i Romerbrevet. Til og med Peter hadde problemer med å forstå noen av Paulus' argumenter: "Dette har han gjort i alle brev der han taler om dette. I dem er det noe som er vanskelig å forstå ...." (2. Pet. 3:16)
Jeg kan ikke tro at veien til seier over synden er en mørk, dyp hemmelighet som det vil ta oss år å forstå. Du skjønner, jeg trenger hjelp akkurat nå. Jeg kan ikke vente på nøkkelen. Hvis jeg ikke forstår hvordan Gud arbeider og hva han forventer at jeg skal gjøre, vil det være ute med meg. Synden kan overmanne og ødelegge meg hvis ikke Gud kaster meg en redningsline av sannhet.
Det som trengs er at Gud kommer ned til min jordbundne, forvirrede, syndetilbøyelige sjel og viser meg hvordan syndens forhekselse kan brytes.
Tilbake til "To av Meg" meny + Norsk Hovedmeny + Toppen av siden
Jeg trodde at måten å få seier over synd på var å studere opprinnelsen til synden. Med andre ord, hvor kommer synden fra, og hvordan ble jeg smittet av den? Men hvilken lang og innviklet studie det er. Det er en heller komplisert historie om en stjernekrig som skjedde før jeg ble født, da sjefsengelen Lucifer ledet en hær av en tredjedel av englene i et opprør.Syndens opprinnelse har å gjøre med at mennesket er født med en fri vilje, inkludert alternativet til å begå ondskap. Det har å gjøre med at Satan brakte dette alternativet frem for Evas oppmerksomhet, den første kvinne i skapelsen. Det har å gjøre med at både Adam og Eva fikk sine øyne åpnet for den indre kampen som de hadde stiftet bekjennskap med i sine kropper og sinn. Hvordan synden ble overført fra Adam til resten av menneskeslekten er en annen av disse teologiske problemene som stadig blir diskutert.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle prøve å lokalisere opprinnelsen til Adams synd. Jeg er mere opptatt med min egen kamp. En person som er angrepet av kreft er ikke opptatt av å begynne en studie omkring hvor kreften har sin opprinnelse. Han ønsker ganske enkelt en behandling for sin egen sykdom. Det er sant at legen burde forstå årsaken til sykdommen for å kunne finne en behandling. Men den kroppen som er rammet er mere opptatt av øyeblikkelig hjelp.
Jeg spurte ganske enkelt den Hellige Ånd om å vise meg hvordan jeg på en ærlig måte kunne ta meg av det onde som akkurat nå er tilstede i meg. For meg spiller det ingen rolle hvor det kom fra, hvordan det oppsto, eller hvordan det kom inn i mitt sinn - alt jeg vet er at det er der, at jeg ikke ønsker at det skal dominere meg og at jeg trenger hjelp for å seire over det. Jeg ba Gud om å vise meg svaret på en enkel måte som jeg kunne forstå. I barnlig tro har jeg snublet over tre absolutter som har åpnet mitt sinn for et nytt liv i frihet fra syndens herredømme. De er nøklene til min seier over syndens bedrag. Hvis du også søker sann frihet så studer disse absoluttene nøye.
Bibelen sier:
"Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd." (Rom. 3:9)
Er noen mennesker bedre enn andre? Er normale bedre enn homoseksuelle? Er totalavholdsfolk bedre enn drankere? Er trofaste ektemenn bedre enn sine utro naboer? Bibelen setter standarden klart, en gang for alle. INGEN ER USKYLDIG. Vi har alle syndet.
"som det står skrevet: Det er ikke en rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke en som er forstandig, det er ikke en som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste." (Rom. 3:10-12)
Bibelen sparer ikke på ord i beskrivelsen av hva som bor i hjertene til den syndige menneskeslekten. Det er et velkjent og stygt bilde. Det som er i menneskets hjerte kommer ut av dets munn.
"Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne." (Rom. 3:13-18)
Det er veldig viktig hvordan jeg ser på min egen synd. Bibelen sier at jeg er en løgner og at jeg skryter av at det ikke er noen synd i meg. Den eneste måten jeg kan nå Gud på, er først å nå dypt inn i mitt egen hjerte og dra ut alle de stygge, onde tingene som er gjemt der og la Hans lys avsløre det alt sammen.
Bibelen sier:
"Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår." (Jes. 1:6).
Synd er en sykdom som forurenser hver eneste del av vår kropp og vårt sinn.
Bibelen sier at hjertet mitt er:
"svikefult, mer enn noe annet, det kan ikke leges." (Jer. 17:9)
Hvorfor er det da slik at vi ikke betrakter vår synd som så ond og farlig, og hvorfor lager vi unnskyldninger for den?
Vi går rundt og lurer oss selv inn i den troen at synden ikke er riktig så syndig som Gud sier at den er, og at vi ikke er riktig så ille som vi i virkeligheten er. Vi dikter opp en rekke glatte ord og ulne fraser som er beregnet på å bortforklare syndens fordervelse.
Synden presenterer seg sjelden for oss i sin sanne skikkelse; den kommer ikke direkte til oss og sier: "Jeg er din dødelige fiende, jeg er i ferd med å bedra deg, ødelegge deg og sende deg til helvete."
Istedet kommer synden til oss i en engels skikkelse med et kyss, en utstrakt arm, et smigrende ord. Synden ser sjelden ut som synd til å begynne med. Men selv om du kler synden i glatte ord kan du ikke forandre dens karakter.
Den tolerante og liberale teologien som blir presset på folk idag er en moderne pest som ikke en gang kan trøste dem som forkynner den. Vi har alt for mange falske profeter rundt om på talerstolene som er dyktige forførere. De prøver å gi forlatelse fra synden ved å male over den med en grå pensel. For dem er det ingen som har rett, og ingen som har feil. Alle blir frelst, Gud elsker alle, synd er bare uvennlighet eller hat mot din neste.
Men disse samme syndefortierne deler med alle syndere den samme indre gnagingen, den samme følelsen av skyld og fordervelse. De tar ikke ensomheten tomheten, og desperasjonen med i sine beregninger. De kan prøve å få synderne til å være trygge i sin synd, men de kan ikke tilveiebringe varig hvile og fred for dem. De kan ikke stilne den dype indre stemmen som roper : "Tross alt, du er fremdeles skyldig!"
Synden tilkjennegir seg selv på to måter: først ved å opptre ubetydelig og ufarlig, og dernest ved å være berusende, fornøyelig, og koselig.
Synden skaper nesten alltid en falsk følelse av fred og "rettferdighet". To elskende oppslukt i et utenomekteskapelig, hemmelig forhold sier til seg selv: "Dette kan ikke være synd, det har gitt meg så mye fred og glede. Jeg føler meg så fullkomment hel, annerledes enn alt jeg har opplevd tidligere."
Denne falske freden forårsaker at synderen innbiller seg at han ikke synder. De antar at det de gjør er rett fordi de føler seg så tilfreds, og de innbiller seg at de ikke har det vondt lenger. Men tilfredsstillelsen som synden skaper er basert på et bedrag. Det er en falsk frihet grunnlagt på en feilbedømmelse. Og når bedraget svinner bort er det ingenting annet tilbake enn sorg og desperasjon. Dette er årsaken til at synd alltid fører til depresjon.
Synd forårsaker stolthet. Og stoltheten vil drepe alle ønsker om sannhet og rettferdighet. Sluttresultatet er en arroganse som blåser i Gud og alle fiender. Bibelen skildrer klart livsstilen til en hovmodig synder:
"Den gudløse sier med hovmodig mine: Han krever meg ikke til regnskap! Det er ingen Gud. Slik tenker han alltid .... Han blåser av alle sine motstandere .... Hans munn er full av forbannelse, full av svik og vold; han har urett og ondskap på tungen .... Han ligger på lur ved gårdene .... 'Gud glemmer' sier han med seg selv, han skjuler sitt ansikt og ser aldri ...." (Salme 10:4-11)
Synderne tror seg ofte mest fri fra de syndene de ligger mest under for. De kan ikke forandre seg eller omvende seg fordi de ikke kan bli overbevist om noe galt de har gjort, eller om skyld.
Noen vil heller dø enn å gi opp sin sensualitet. Som en homse sa det til meg : "Jeg vil heller dø og havne i helvete enn å gi opp min homoseksualitet. Det kan ikke være noen himmel for meg uten homser. Jeg vil heller selge min sjel enn å forandre meg."
Synden regjerer så fullstendig at den forårsaket det fullstendige selvbedrag. Den forårsaker at dens ofre blir så ukjent med seg selv at de ikke vet hva de egentlig mener, hva de elsker eller hater eller at de er tilvent eller hektet. Synderne blir tilslutt Kristuskrenkere som knapt noensinne tenker på frelse eller rettferdighet. De hører så mye om Kristus og vet så lite om ham fordi synden ødelegger forståelsen av åndelige ting. Den begrenser deres frihet til å velge, helt ned til det som kun har med deres egen tilfredsstillelse å gjøre, og berøver dem deres kraft til å tjene Gud.
Sinnet blir så fordreid av synd at det forårsaker menneskene å frykte kreft, men le av helvete. De vil søke hjelp for en tannpine - men tillate at sjelene deres forfaller på grunn av forsømmelse. Så synd! Hvilken dårskap!
Bare etter som tiden går vil synden avsløre sin kreftlike natur. En mann synder, og fordi han ikke faller død om tror han at det ikke er farlig. Hans ødelagte samvittighet gir ham ingen brennende smerter, og syndebyrden vokser så sakte at den mistenkte har ingen ide om hvor høyt den har hopet seg opp.
Synden beholder sin makt over synderen ved å love ham større og bedre frihet lenger fremme. Synden har sin egen skjulte tyngdekraft og forårsaker en automatisk nedadgående dragning. Når den går dypere, utvider den sitt virkefelt. Den er alltid smittsom og drar alle som er i kontakt med den nedover.
Synden er mest desperat i synderen når han hører kallet fra Gud. Synden vil gripe til et hvilket som helst bedrag for å forhindre at den mister grepet på sitt offer. Synden blir slu når evangeliet er nær. Den foreslår ikke: løp eller spott, den foreslår heller: Vent! Ha det ikke travelt! EN ANNEN GANG! Hvis det ikke virker vil synden etterape Åndens stemme og fortelle det indre menneske om å :"Gi etter for Gud, bli forandret - om en liten stund."
Synden kan låse sitt offer inn i et fengsel av vantro og gjøre ham til en voldelig Gudshater. Mennesker som er fullstendig besatt av sine synder blir bitter og voldsomme fiender av Jesus Kristus fordi han truer deres livsstil.
Synden tilbyr menneskene tjenester som en erstatning til sann gudstjeneste. Veien til verdighet og tilfredshet blir da gjennom å hjelpe andre som er i nød - pengeinnsamlinger, sosialt engasjement på mange forskjellige områder. Det blir en erstatningsreligion med gode gjerninger og handlinger ut fra nestekjærlighet. Bibelen avslører denne gode gjerningers religionen:
"For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg." (Ef. 2:8-9)
Enten de er åpenbare eller skjulte, alle synder må forsakes og bekjennes - ellers kan ikke Gud hjelpe deg med å bli av med dem. DEN VIKTIGSTE ÅRSAKEN TIL DE FLESTE TILFELLER AV SORG OG NØD ER OPPRETTHOLDELSEN AV EN HEMMELIG SYND. Den blinder sjelens øye og bedøver den slik at den ikke kan se sin triste tilstand.
Ingen kan bli en sann troende før synden blir hans største sorg og byrde. Hver menneskesjel som kommer til Gud må erkjenne den 'overmåte syndighet' i sine onde gjerninger.
Jesus uttrykte ganske enkelt at hvert menneske som gjør synd blir dens slave. Han sa:
"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell." (Joh. 8:34)
Vi besitter den fryktelige makten det er å velge vår egen herre.
Paulus sier:
"Dere vet at når dere går i tjeneste hos noen og adlyder ham, da blir dere hans slaver. Dere blir enten slaver under synden, og det fører til død, eller under den lydighet som fører til rettferdighet." (Rom. 6:16)
Grad for grad fører den hemmelige synd sitt offer til en tilstand av håpløs trelldom. Hver gang man gir etter for den fører det til at en ny lenke blir satt på. Den forårsaker en 'fiksering' på fordervelse. Når sinnet oppdager at kroppen er hektet av en ond vane, later sinnet som det er hjelpeløst. "Det var min skjebne å bli slave under dette", vil sinnet argumentere. "Gud skapte meg slik. Hvordan kan han dømme meg når jeg ikke er ansvarlig for denne onde magnetiske dragningen i meg? Jeg har vært slik siden barndommen."
Det er ikke slik ifølge sannheten i Guds Ord. Vi gjør oss selv til slaver ved å følge våre lyster til det punktet hvor det ikke er noen vei tilbake. Vi blir dratt bort og lokket av lystene som er i krig i våre lemmer.
Det kommer ikke av seg selv, fordi vi alle er født med en fri vilje til å velge mellom enten det gode eller det onde, mellom rett og galt.
Paulus sa:
"Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for umoral og urett, og det førte bare til enda mer urett." (Rom. 6:19)
Du kan avvise at dette prinsippet om trelldom er en innlært prossess gjennom atferd. Du kan skylde på at problemet ditt er forårsaket av en slags personlighetsdefekt, nevrose eller en annen type påkjenninger. Du kan fortsette å si til deg selv at du ikke er ansvarlig for dine handlinger -- MEN DU KAN ALDRI FINNE UTFRIELSE FRA DIN SYND FØR DU ERKJENNER ANSVARET FOR Å GJØRE NOE MED DET. DU MÅ ØNSKE FRIHET.
Hvis du forsetter å tro at din synd er arvet er du som en liten kork som blir ført avsted av en mektig flodbølge, du vil til slutt gi deg over til ditt slaveri. Hvorfor sloss mot det når du ikke kan overvinne det? Hvorfor lete etter en kur hvis det ikke finnes noen? Hvorfor snakke om en kur når du ikke erkjenner at du er syk?
Denne fatalistiske tilnærmingen er en kløktig løgn av Satan for å holde slavene i geledd. Det er ikke et fnugg av sannhet i det. Det er ingen synd som er for vanskelig for Kristus å helbrede, ingen trelldom for mektig for ham til å bryte. Du kan tro du er håpløst lenket til en vane eller til den fysiske tiltrekningen fra en mann eller kvinne, men Kristus kan smelte disse lenkene bort som voks.
For tjueto år siden dro jeg til slummen i New York by for å arbeide med narkomane. De største vitenskapelige og religiøse hjernene på den tiden sa at narkomane ikke kunne helbredes. Den daværende guvernøren i staten New York, Nelson Rockefeller, hadde nettopp avsluttet et toårig, flere millioner dollars forskningsprogram uten et eneste positivt resultat. I den ene medisinske konferansen etter den andre hørte jeg 'ekspertene' si: "Det finnes ingen kjent behandlingsmetode for narkomane.De er psykologisk og fysiologisk hektet. Det beste vi kan gjøre er å tilby metadon som et erstatnings narkotika."
Jeg åpnet 'butikk' for Gud i et gammelt, utslitt herskapshus i Brooklyn. Fremdeles hadde jeg denne nagende tvilen dypt inne i meg: "Kanskje de ikke kan helbredes. Kanskje de er narkotika-tilbøyelige personligheter som er skjebnebestemt til å leve som slaver under narkotikaen."
Hver eneste narkoman som kom inn gjennom våre dører etterapte argumentene fra ekspertene som papegøyer. Om og om igjen argumenterte de: "Jeg er håpløs. Jeg kan ikke hjelpe meg selv. Engang narkoman alltid narkoman. Jeg ble født for å ende opp med en apekatt på ryggen."
Hvilken løgn fra djevelen det var. Gud hjalp oss å avsløre den med en dokumentert helbredelsesprosent på 85, og idag har tusener av narkomane og alkoholikere blitt fullstendig løst fra sitt slaveri. Mange av dem har ikke engang det minste begjær etter det som engang slavebandt dem.
Jeg tror at det samme er sant med hensyn til homoseksualitet. Jeg hører eksperter, til og med i religion, fortelle meg at dette problemet er annerledes. Jeg blir fortalt at homoseksuelle er født slik. At det er et slikt dypt psykologisk atferdsmønster at ingenting kan forandre dets retning. Menigheter, kirker, prester og pastorer kapitulerer, og noen avviser nå muligheten for eller nødvendigheten av en behandling. På tross av det finner akkurat nå hundreder av homoseksuelle og lesbiske livsforvandlende kraft gjennom Jesus Kristus. En åndelig hunger har blitt vekket i hjertene til homoseksuelle over hele verden. Jeg tror det er et suverent verk av den Hellige Ånd som igjen beviser at Kristus forlanger en løsning, ikke ettergivenhet og kapitulasjon. Like sikkert som den Hellige Ånd har brukket ryggen på narkotika- og alkoholavhengigheten, så vil han knuse myten om at homoseksualitet er uhelbredelig.
Du kan rettferdiggjøre ethvert form for slaveri hvis du kjøper bedraget om at Gud har spilt deg et puss, og blinket deg ut til å bli et mobbeoffer. Hvor lettvint er det ikke å legge skylden på foreldrene, Gud eller skjebnen, og hvor ødeleggende det bedraget kan bli til slutt!
Nyomvendte blir konstant fristet til å falle tilbake i dette bedraget. Slaget er tapt med engang sinnet er overbevist om at ingenting kan gjøres med syndeproblemet. Når det gamle begjæret vender tilbake så foreslår den onde tilstedeværelse: "Din utfrielse vil aldri bli endelig. Gi etter for det uunngåelige. Du kan ikke bli forandret. Lik en leopard så kan ikke flekkene dine fjernes. Dra tilbake, du kaster bort tiden, skjebnen er imot deg. Det var i deg fra fødselen, det er din natur, slutt å prøve å bekjempe det. Kom deg ut av skapet og lev med det."
Seier er bare mulig når sannheten tydelig og endelig går opp for en: JEG BLE IKKE FØDT TIL Å VÆRE EN SLAVE. JEG KAN AVLÆRE ALT JEG HAR LÆRT! SLAVER KAN BLI FRIGJORT! SATAN KAN IKKE FÅ MEG TIL Å KLANDRE GUD FORDI JEG SKEIET UT! JEG ER IKKE EN DEFEKT SKAPNING! JEG ER IKKE HÅPLØST FANGET! JEG VIL LÆRE Å BLI FRI!
Det er ikke noe slikt for Gud som 'for langt nede' eller 'sitte for fast' eller 'for sent' eller 'for vanskelig'. Menneskelig talt er det umulig, men ikke for Gud:
"Alt er mulig for Gud." (Mark 10:27)
Loven i det Gamle Testamentet bragte menneskeheten under skyld og fordømmelse, fordi selv om den klart avslørte synden, manglet den kraft til å produsere lydighet. Det var ikke mulig for noe menneske å lyde Guds lover og bud fullt ut.Paulus sa :
"Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne." (Rom. 3:20)
Sett at du snubler over en mann i en dyp avsidesliggende jungel, langt borte fra alle kunnskapens kilder. Han sitter på bakken omgitt av en del ting som han ikke har noen anelse om hvordan han skal bruke. Han har en stykke rått kjøtt, en beholder med vann, en liten krukke med støv, en jernkjetting, skinnklær og et flammende bål.
Han blir tørst, så han tar opp krukken med støv, tømmer den i ansiktet og får støv i øynene. Han blir sulten, så han tygger på klærne sine. Han fryser, og setter seg i vannbeholderen. Han har smerter i brystet, så han slår på det med kjettingen. Når han er trett legger han seg ned i bålet. Og han prøver å tvinge kjøtt inn i ørene for å lindre et øreverk.
Hvilken pine denne stakkar mannen måtte gå igjennom fordi han ikke har noen peiling på hvordan han skal bruke tingene han har til rådighet. Han forstår ikke ildens lov eller lovene om smerte, sult eller tørst. La oss nå anta at du gikk bort til denne mannen og lærte ham hvordan han skulle koke og spise kjøttet, hvordan han skulle bruke kjettingen for å dra trestammer til bålet, hvordan han skulle ha på seg skinnklærne når han frøs, og hvordan han skulle drikke vannet for å slukke tørsten. Fra da av ville han vite at de var feil å gjøre det på gammelmåten.
Viste du ham hvor galt det er å ligge i bålet fordi du ønsket å føre ham inn i trelldom? Gjorde du det for å ta fra ham friheten til å velge? Nei! Du gjorde det for å hindre ham i å ødelegge seg selv.
På denne måten er Guds lover og bud ment til vårt eget beste. De er ikke ment for å hemme vår frie livsstil eller hindre vår frihet. De er ment for å lære oss hvordan vi skal bruke de tingene Gud har skapt for oss på en rett måte. Guds lover er laget for å vise oss at hvis vi misbruker verden og tingene i den, så kan det aldri tilveiebringe lykke eller tilfredsstillelse for oss - at vi bare vil øke vår smerte og fortsette å misbruke de tingene som er ment å være til hjelp for oss.
La meg vise deg svakheten ved alt dette og hvorfor en ny plan måtte utarbeides. Du kan vise denne vilfarne mannen hvor skadelig hans måte å gjøre tingene på kan være. Du kan vise ham hvordan han kan gjøre det på den rette måten. Men du kan ikke tvinge ham til å gjøre det riktig. Han kan gå rett tilbake og fortsette med å slå seg på brystet med kjettingen, kaste støv i øynene, og sitte i kald vann for å prøve å bli varm, ganske enkelt fordi han er vant til å gjøre det på den måten.
Gud måtte sende Kristus for å dø på et kors. Stivnakkede skapninger som vi er holder vi fortsatt på med å gjøre tingene på vår egen måte, og ødelegger oss selv. Gud ga oss loven for å vise oss hvor dumt vi fører våre liv og for å advare oss mot konsekvensene, men vi foretrakk å fortsette med å gjøre tingene på den måten vi var vant til. Så loven sviktet i å få oss til å gjøre det som er rett. Loven var en illustrerende leksjon som ingen brydde seg så mye om.
Dette er grunnen til at en ny plan for å frelse menneskeheten fra synden måtte utarbeides. En ny måte så enkel at til og med et barn kunne forstå det. Den nye planen var basert på tro istedet for gjerninger.
Tilbake til "To av Meg" meny + Norsk Hovedmeny + Toppen av siden
"Men nå er Guds Rettferdighet blitt åpenbart uavhengig av loven - ved troen på Jesus Kristus." (Rom 3:21-22)
Hvilken vanskelig stilling! Alt Gud ville at vi skulle gjøre var å dele hans kjærlighet og gjøre hans skapning lykkelig og tilfreds, men nå drev synden mennesket enda lengre bort fra hans kjærlighet. Hvis menneskeheten fortsatte på den kursen ville Gud tilslutt ikke ha noen som ønsket Hans kjærlighet, og hele menneskeheten ville skjule seg for Hans nærvær. Han kunne ikke tillate det.
Mennesket endte opp i et håpløst dilemma. Det naturlige menneske, skapt med en hunger etter guddommelig kjærlighet, kunne ikke forstå eller oppfatte slik kjærlighet. Så mennesket går bort og søker etter en kjødelig måte å tilfredsstille den hungeren på.
Noen tror at hungeren sitter i magen. Mat blir deres gud. "De som har magen til gud," sier Bibelen. De misforstår sin appetitt for Gud som en appetitt etter mat og blir fråtsere. Når de er alene, så spiser de. Når de er nedtrykt, så spiser de. Når den ukjente, dype, indre hungeren begynner å gnage, så prøver de å drukne den i et skred av mat. Det virker ikke. De blir aldri mette.
Den samme hungeren driver mennesket til alkohol. Nylige undersøkelser avslører at et overveldende flertall av befolkningen nå drikker regelmessig. Jo lenger et menneske kommer bort fra Guds kjærlighet, jo mer drikker det. Hungeren kan dopes bort i noen timer, men den vender alltid tilbake med en stadig større intensitet.
Noen kjenner appetitten i underlivet. De utvikler en umettelig appetitt for sex. De blir overveldet av et behov for å bli holdt, berørt, omfavnet, dypt elsket. De drar fra en person til en annen for å prøve å tilfredsstille den dype, indre lengselen. Noen hungrer etter menn, andre etter kvinner. Uheldigvis for dem så er ikke ånden knyttet til underlivet. Dette er årsaken til at sex ikke kan produsere kjærlighet. Underlivet ditt har omtrent like mye sjanse til å produsere kjærlighet som magen din har. Selv ikke lovlig gifte mennesker kan produsere kjærlighet med sex. De kan ha regelmessig samliv og fremdeles ikke få tilfredsstilt sitt behov for kjærlighet. Kjærlighet er en guddommelig gave fra Gud som ikke kan tilveiebringes ved sex. To mennesker som har seksuell omgang er å ligne med to mennesker som spiser lunch. Begge tilfredsstiller en menneskelig sult, men det kan ikke tilfredsstille hungeren til det indre menneske.
Det kan sies om denne generasjonen: "... de som har underlivet til gud." Istedet for å tilbe Gud og ta imot hans kjærlighet, prøver de å tilfredsstille sin hunger ved å tilbe sine egne kropper og gjøre sex til sin gud. Men det tar ikke lang tid å finne ut at sex ikke kan produsere lykke, varig glede eller fred.
Perversjon er ikke en ulovlig seksuell handling; det er å avslå Guds kjærlighet og erstatte den med egenkjærlighet. Det er tilbedelse av menneskekroppen. Det er å gjøre underlivet til en avgud. Og alle menneskets problemer er et resultat av at det nekter å erkjenne at dets virkelige behov er åndelige og ikke fysiske.
Siden mennesket var skyldig og redd for Gud og gjemte seg for ham, valgte Gud å komme inn i menneskeslekten i egen person gjennom sin Sønn Jesus Kristus. Jesu oppdrag var enkelt: Det var å føre menneskeheten tilbake til Gud.
"Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at Han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overgav ordet om forsoningen til oss." (2.Kor.5:19)
Tenk på det! Gud var i dette mennesket Jesus, og gikk rundt og prøvde desperat å føre menneskeheten tilbake til sin strålende kjærlighet. Beviset er overveldende:
"Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." (Rom.5:8)
Gud ble trett av å tillate hindringer å komme mellom ham selv og hans gjenstand for kjærlighet. Han besluttet at aldri mer skulle noe kunne skille mennesket fra hans kjærlighet. Men fremdeles var synden den ene store makt som skilte mennesket fra ham selv. (Jesaja 59:2). Hver gang mennesket syndet løp det og gjemte seg for Gud. Adam gjorde det, Kain gjorde det, David gjorde det og vi gjør det fremdeles. Gud sa: "NOK!"
Gud besluttet å legge alle menneskehetens synder på sin egen Sønn og la ham dø som en skyldig straffedømt, for deretter å la alle mennesker gå helt fri. Det ville være som om en føderal dommer valgte ut en uskyldig person til å betale for alle forbrytelsene til alle fangene i alle fengslene, dømme ham til døden, åpne fengslene og slippe alle fangene ut. Høres det latterlig ut at en person kunne betale for forbrytelsene til hver eneste lovbryter? Ja det gjør det virkelig! Men gjennom en handling av kjærlighet som vi kaller NÅDE, gjorde Gud akkurat det. Gud bestemte seg for å befri, løslate og slippe ut alle synderne i hele verden. Kristus ble korsfestet og sto opp igjen; og Gud sa: "Min plan er utført. Mennesket kan nå komme tilbake til min kjærlighet, fordi jeg tilgir ham gratis. Jeg frigjør ham fra all hans skyld, jeg har ikke noe imot ham. Nå kan ikke lenger synden stå i veien."
Tilgitt? Fra ekteskapsbrudd? Homoseksualitet? Mord? Voldtekt? Incest? Narkotikaavhengighet? Alkoholisme? Tyveri? Spillegalskap? Begjær? Og alle andre synder som er kjent for menneskeheten? Absolutt ja! Fullstendig tilgivelse uten å måtte arbeide for den eller fortjene den! Det er en gave fra Gud, gjort mulig gjennom Kristi død, mottatt i tro.
Noen spurte Jesus: "Hva må jeg gjøre for å bli frelst?" Med andre ord: "Hva er min del i denne planen for å hjelpe meg? Er det en hake ved det? Hvordan kan jeg nyte denne friheten fra synd og skyld?" Jesus svarte med et enkelt ord. "Tro!" Du har hørt det hele livet: Tro og bli frelst. Men hva betyr det? Å tro er å samtykke i noe du har hørt. Tro er noe du gjør med det du vet.
For eksempel, en fengselsdirektør kaller inn en dømt fange og holder opp for hans øyne et offisielt utseende brev og sier: "Jeg har i min hånd en benådning! Tror du det?" Fangen nikker med hodet og sier: "Ja, jeg tror det." Direktøren åpner brevet og leser benådningen høyt, så sier han til fangen: "Du er en fri mann. Du kan reise når du måtte ønske."
Den stakkars forvirrede fangen rister fengselsdirektørens hånd, sier "Takk," og GÅR RETT TILBAKE TIL CELLA OG SINE GAMLE KOMPISER!
Han hørte den gode nyheten, han trodde hvert ord av den, han var til og med høflig og sa takk. Men dersom han hadde hatt tro på det han hørte kunne han ha gått ut av direktørens kontor uten å se seg tilbake. Til og med djevler "tror" på Gud og skjelver i hans nærvær. Du kan ikke bli forandret bare ved å være enig med Ordet. Du kan ikke si: "Javisst, jeg hører deg, jeg forstår," og så gå tilbake til dine synder uten å gjøre noe med det som du vet er sant. Det du gjør med det du vet er det Gud vil kreve deg til regnskap for.
"For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger." (Jakob 2:26)
Tilbake til "To av Meg" meny + Norsk Hovedmeny + Toppen av siden
"Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere." (Joh.8:32)
Det finnes ingen rettighet tilhørende menneskeheten som er viktigere enn RETTEN TIL Å VÆRE FRI FRA SYNDENS MAKT. Friheten til å synde etter egen vilje er ikke frihet, tvert imot fører den til et slaveri som krever alt.
Friheten Kristus tilbyr er å få brutt hver lenke til synden og åpne alle fengsler med onde vaner. Å antyde at noen livskontrollerende synder skulle bli godtatt av Gud er å beskylde ham for brutal uaktsomhet og likegyldighet. Hvilken kjærlig Far ville godta at hans barn ble hold lenket og brukt som slaver?
Kan en kristen fortsette å gi etter for hemmelige lidenskaper og behage Gud? Mitt svar til det er dette: Hvorfor ville han ønske det? Det blir som å spørre: "Kan en mann være på sitt beste lenket i et fengsel?" Hvorfor ville noen fange foretrekke å være innelåst når en dommer står ved en åpen port og peker på veien til friheten? Det har ingen hensikt å fordømme seksuelle synder bare som avskyelige, som unaturlige, eller som en perversjon eller moralsk fordervelse. Dette er bare bivirkningene av det virkelige problemet - FANGENSKAPET.
Bibelen sier at SANNHETEN SETTER MENNESKET FRI. Kristus døde for å sørge for den friheten, og han tillater ikke at menneskene lager spott om det. Jeg er overhodet ikke interessert i de eldgamle diskusjonene om hva synden i Sodoma var, eller i å kløyve teologiske hår omkring hva Bibelen sier eller ikke sier om homoseksualitet, alkoholisme, narkotika, avhengighet eller andre slike livskontrollerende vaner. Alt jeg vet er at når mennesker tar imot sannheten om Kristus så setter det dem i frihet - punktum! Og bare for at menneskene ikke skal kunne forklare kristen frihet som retten til å synde etter egen vilje, har Gud helt klart definert hva den friheten består i:
"Det menneskene av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud, for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det. Slik menneskene er i seg selv, kan de ikke være etter Guds vilje." (Rom. 8:7-8)
Det er umulig å føre et livskontrollerende problem til opphør og å fjerne det, uten å erstatte det med noe. Synden vil ikke gi etter om den blir avslørt, frykt kan ikke drive den ut, den kan ikke ødelegge seg selv. Det finnes ikke noe slikt som en enkel adskillelse fra en gammel vane.Det skal mere til enn en enkel overgivelseshandling. Det skal mere til enn en hviledag eller en kveldstime med sorg og gråt. Det skal mere til enn en teatralsk overfladisk anger. Hjertet vil ikke gå med på å bli berøvet for en hengivenhet uten at en annen får fylle tomrommet. Det vil ikke samtykke i å bli etterlatt tømt for kjærlighet, uten at en større kjærlighet ødelegger den gamle.
Menneskehjertet gjør opprør mot å bli etterlatt tomt, det kan ikke tåle å bli etterlatt i en øde tilstand av trist tomhet. Naturen avskyr vakuum, derfor vil det å rive bort enhver hengivenhet fra hjertet og etterlate det nakent, være et håpløst foretakende. Det menneskelige hjerte må gripe fatt i og feste seg til en eller annen stor affeksjon. Det må ha noe å støtte seg til, å holde fast ved.
Enhver person som prøver å rive en eller annen behagelig synd eller hengivenhet ut av sitt eget hjerte uten å sette noe annet i dens sted, leker med en katastrofal situasjon.
Den siste tilstanden til den mannen kan være verre enn den første, med en legion demoner som flokker seg sammen for å fylle tomrommet.
Kristus er ikke en slags "syndeplukker" som går rundt og tar vaner og fornøyelser bort fra synderne, og etterlater dem rene, men tomme. Gud tar ikke noe fra noen, han tilbyr ganske enkelt noe mye bedre. Gud lager ikke tomrom, han fyller dem. Vi har tatt feil av Gud. Vi kommer og ber ham om å ta ting bort fra oss, istedet for å be ham om å fylle våre sjeler med den mektige Niagarafossen av hans kjærlighet og å gi oss noe mye bedre.
Guds kjærlighet og denne verdens kjærlighet er to typer hengivenhet, ikke bare konkurrenter, men fiender. Begge kan ikke bo i det samme hjerte. Men Guds kjærlighet er så mektig, så altoppslukende at den er overordnet enhver annen kjærlighet. Hvis andre affeksjoner ikke viker, jager han dem bort.
Når vi aksepterer vår adopsjon inn i Guds familie gjennom troen på Kristus, fører han våre hjerter inn under Herredømmet til den ene store og strålende hengivenhet, og gjennom den forløser han oss fra tyranniet under våre gamle affeksjoner.
Du vil ikke bli fri før du innstiller sinnet ditt på å eie denne ene hengivenheten for de himmelske ting. Ikke tillat din vantro å slette ut visjonen om Guds fantastiske kjærlighet. Den beste måten å kaste ut en uren hengivenhet på, er å invitere inn en ren.
Tilbake til "To av Meg" meny + Norsk Hovedmeny + Toppen av siden
Nå er vi framme ved selve saken, selveste hjertet i denne boken.Vil troen på Jesus Kristus som Herre få alle mine onde lyster til å forsvinne? Vil jeg ikke lenger bli fristet? Dersom jeg angrer og overgir mitt liv til Kristus i tro, vil han forandre meg? Vil lidenskapene som holder meg i et jerngrep bli brutt? Hvordan kan jeg få kraft til å motstå fristelse? Kan jeg virkelig bli en ny person?
La meg først vise deg hva Bibelen sier om emnet.
"Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet." (Rom. 8:10)
"For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve." (Rom. 8:13 NB-88)
"Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham, for at det legeme som er under synden, skulle gjøres til intet og vi ikke lenger være slaver under synden. For synden har ikke lenger noen rett over den som er død." (Rom. 6:6-7)
Nå kommer vi til det store spørsmålet - spørsmålet som har forvirret tankene til gudfryktige troende fra apostelen Paulus frem til i dag. Det er spørsmålet som hjemsøker dem som ga opp å gå den kristne veien, fordi den ikke så ut til å bryte syndelenkene deres. HVIS Kristus gjør de troende døde for synden, hvis nerven til deres onde instinkter er revet av, hvis deres onde natur er knust - hvorfor oppdager de fremdeles at gamle onde begjær dukker opp? Hvorfor er det fremdeles et ondt nærvær i deres kropp? Hvorfor er de fremdeles istand til å gjøre syndige ting slik som alle andre syndere? Hvorfor være en kristen dersom det ikke knuser syndens makt?Troende oppdager virkelig at gamle lyster vender tilbake, og de blir tvunget til å si som Paulus:
"Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god." (Rom. 7:15-16)
"Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg." (Rom. 7:20)
"For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer .... Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød." (Rom. 7:22-25)
Paulus snakker ikke om en erfaring han gjorde før han møtte Kristus -- for han sier, "Jeg elsker å gjøre Guds vilje" (v. 22)
Han snakker også om sitt "nye liv", som ber ham om å gjøre det gode. Det er ikke vitnesbyrdet til en synder. Paulus kjempet denne kampen, en eller annen gang etter sin omvendelse, og han åpner opp for oss sin indre kamp. Det har vært den personlige kampen til alle ærlige kristne.
Det høres nesten ut som dobbeltsnakk. Det høres ut som om det ikke står bedre til med de kristne enn med synderne. Det ser ut som om kampen aldri tar slutt. Nei det er ikke slik! Det finnes en forklaring som beviser at syndens makt er brutt.
Paulus sier:
"Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Gud være takk, ved Jesus Kristus vår Herre!" (Rom. 7:24-25)
Hvilken oppdagelse var det Paulus gjorde som fikk ham til å fryde seg og si:
"Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus"? (Rom. 8:1).
Hvilken stor oppdagelse fikk ham til å slutte å si : "Jeg vil gjøre det som er rett, men kan ikke"? Hvordan arbeidet Paulus seg gjennom dette dilemmaet?
Han snakker om et NYTT PRINSIPP OM FRIHET. Dette nye prinsippet om frihet gjennom Jesus Kristus stoppet faktisk syndekarusellen, fikk ham ut av den evige runddansen, og fridde ham en gang for alle fra dens makt.
Slik virker dette FRIHETSPRINSIPPET sagt på en enkel måte. Tre store sannheter er involvert.
"Derfor, brødre, skylder vi ikke den onde natur noe, så vi skulle leve etter den." (Rom.8:12)
Det blir sagt om Abraham Lincoln at han var den som "befridde slavene" med Frigjøringserklæringen. Det juridisk lovlige dokumentet erklærte slaveriet for opphevet. Alle slavene ble satt fri.
Når denne nyheten først spredte seg over plantasjene i sørstatene var det mange slaver som ikke ville tro det. De fortsatte å slave for sine herrer, overbevist om at deres løfte om frihet var en spøk. Mange skruppelløse landeiere fortalte slavene sine at det var et falskt rykte og holdt dem fortsatt i trelldom. Men litt etter litt gikk sannheten opp for dem, etter hvert som de så tidligere slaver som gikk omkring og nøt fordel av sin nyvunne frihet. En etter en kastet de byrdene av seg, snudde ryggen til slaveriet, og gikk bort for å begynne et nytt liv.
Kanskje du ikke har hørt det enda, eller kanskje det høres for godt ut til å være sant, men Kristus frigjorde alle slavene fra synd på Golgata. Du kan nå "gå bort" fra djevelen! Du kan kaste av deg syndebyrden, gå bort fra Satans herredømme, og inn i et nytt liv i frihet.
La meg vise deg hva Bibelen mener når den snakker om å være død for synden. Da Lincoln frigjorde slavene så var det selve 'saken', selve slaveriet som opphørte. Ikke slavedriveren - eller slaven opphørte å eksistere, men slaveriet. Slaven kunne spasere bort i frihet og si til seg selv : SLAVERIET ER OPPHØRT. DEN GAMLE SLAVEN I MEG ER DØD. JEG ER EN FRI MANN.
Når et menneske tar imot Kristus som Herre, hva er det da som dør i det? Synden dør ikke. Satan dør ikke. Ikke engang de onde tilbøyelighetene dør, men 'saken' eller 'spørsmålet' dør eller opphører. Synden skapte en strid i menneskehjertet omkring spørsmålet hvem som bestemte, hvem som hadde kontrollen. Og kampen mellom det gode og det onde var resultatet. Gud frigjorde ganske enkelt sinnet fra syndens kontroll, og drepte striden omkring slaveriet under det onde.
Når Bibelen sier : "Vi er døde for synden", så betyr det ganske enkelt at for oss er SELVE SAKEN DØD! Det er ikke noe mere å diskutere - SAKEN ER IKKE OPPE TIL FORHANDLING - MENNESKEHETEN BLE FRIGJORT FRA SYNDEN PÅ GOLGATA! Spørsmålet omkring hvem som har kommandoen er lagt død.
Paulus bruker juridiske betegnelser for å beskrive den kristnes vei til frihet fra syndens trelldom. De samme juridiske termer blir brukt daglig i Kongressen. SAKEN ER AVSLUTTET (Am.: dead) FORSLAGET BLE NEDSTEMT (Am.: killed). RESOLUSJONEN BLE TRUKKET TILBAKE (Am.: died)
Bibelen sier:
".... synden har ikke lenger noen rett over den som er død. Er vi døde med Kristus, tror vi også at vi skal leve med Ham." (Rom.6:7-8)
Det det betyr er ganske enkelt dette: Siden ditt slaveri under synden er en sak som er lagt død, og du ser at Kristus allerede har erklært deg frigjort fra den, så er du nå fri til å leve som en ny person i Kristus. Med andre ord, du har dødd bort fra slaveriet, så hvorfor gå tilbake og plukke bomull for djevelen?
Nå kunne nok slaven smette tilbake til åkeren og plukke enda noen rader med bomull - kanskje på grunn av frykt eller gammel vane - men det vil på ingen måte gjøre ham til slave igjen. Han var fri, men han måtte gjøre bruk av sin frihet. Erklæringen kunne ikke tvinge ham til å gi etter for den, heller ikke kunne slavedriveren tvinge ham til å gå tilbake. Det var et spørsmål om slavens frie vilje.
Kristus kan ikke få deg til å gjøre rett, og Satan kan ikke få deg til å gjøre galt. Kristus erklærer at vi ved troen er frie, men vi må oppføre oss som frie personer.
For mange tidsaldre siden, i helvetes rettssal, forordnet Satan, fordi han var denne verdens fyrste, en lov som bestemte at alle levende sjeler skulle være hans undersåtter. Guds Høyesterett OPPHEVET DENNE SYNDENS LOV. Den 'døde' fordi Satan ikke kunne håndheve den lenger. Gud erklærte at den var grunnlovsstridig og erstattet den med sin egen lov - ÅNDENS LOV, som gav ham alle rettigheter over den troendes kropp.
Etter flere år hvor jeg prøvde å forstå hva Paulus mente med DØD FOR SYNDEN eller DØDEN TIL DEN GAMLE NATUR, ser jeg nå hvor enkelt det hele er. Synden dør ikke, bare TRELLDOMMEN under den dør! Dens makt over meg dør. Så jeg trenger ikke gå omkring og prøve å dø, eller å streve med å føle meg død. Ingenting i meg dør, untatt loven som holdt meg under syndens kontroll. Synden er fremdeles tilstede i meg, men jeg er ikke lenger under dens kontroll.
Tenk på frihet fra synd som en opphevelse av en kontrakt. Kristus tar den troende med til sin Far, dommeren, og får en opphevelse av syndens lov, slik at han kan ta denne samme troende som brud for seg selv. Kristus elsket oss da vi ennå levde i synden, han døde for å bevise denne kjærligheten og det gav ham rett til å oppheve syndens krav over oss.
Denne opphevelsen gjør oss døde for kravene fra det gamle forholdet, men det hindrer ikke den ulovlige elskeren fra tid til annen å komme og plage, forføre eller stille nye krav til oss. Satan godtar aldri en slik opphevelse uten kamp. Han vil komme med trusler, kompromisser og lokkende tilbud. Men juridisk sett har ikke Satan lenger noe krav på den troende.
Paulus skrev:
"Men nå er vi løst fra loven, ettersom vi er døde fra det vi var fanget under, slik at vi tjener i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens gamle vesen." (Rom. 7:6)
Ingen kristen kan lenger si: "Jeg kan ikke noe for det, jeg kan ikke bryte med min synd." Paulus ble til slutt befridd fra den slags snakk, og det må vi også bli! Satan kan ikke få deg til å synde nå, men din gamle slavenatur kan prøve å hevde seg igjen. Hvis Kristus ikke knuste syndens makt, var korsfestelsen en vits.
Du vil alltid være en slave inntil du slutter å unnskylde din svakhet ved å hevde at du er hjelpeløs. Du er ikke hjelpeløs som et Guds barn, du er ikke djevelens kjeledegge lenger, så kom igjen og disipliner din uregjerlige, stivnakkede vilje. En kristen som sier: "Jeg kan ikke", sier egentlig "jeg vil ikke". Å late som man fremdeles er en slave, er et alibi kristne bruker for å slippe å vende seg mot det ansvaret som ligger i deres frihet.
"Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!" (Rom. 8:15)
"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen tvinge inn under trelldommens åk." (Gal. 5:1)
"For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv ...." (Joh. 3:16)
Jeg har allerede fastslått i denne boken at tro er noe du gjør med det du vet. Kunnskap har ingen verdi dersom man ikke handler etter den.
Israels barn mottok den gode nyheten at Gud hadde gitt den Kaanan som hjemland. Informasjonen ville ikke ha betydd noe for dem hvis de hadde blitt i Egypt som slaver.
Men Bibelen sier :
"Ved tro forlot han Egypt... ved tro gikk de gjennom Rødehavet" (Hebr. 11:27-29)
Israelittene marsjerte ikke til grensen mot Kaanan, skjøt en runde med piler, og forventet at hele fiendehæren skulle falle død om. Landet var deres, men de måtte innta det en død soldat om gangen.
Hva har dette å gjøre med min kamp for å få seier over syndens makt? Alt! Kristus avgjorde spørsmålet omkring slaveriet under synden ved å erklære meg fri fra dens herredømme, men jeg må tro det slik at jeg gjør noe med det.
Det er ikke nok å si: "Ja, jeg tror at Kristus tilgir synd. Jeg tror Han er Herre. Jeg vet at han kan knuse syndens makt i mitt liv." Da samtykker du mentalt til det du har hørt. Men tro er å gå ut på det løftet om frihet, og handle på det.
Hvordan? Ved å bryte med gamle venner som trekker deg ned. Ved å overbevise deg selv om at friheten virkelig er din. Krev den! Gud sa det, så handle på det. Rist av deg passiviteten og beveg deg ut i det nye livet i fred og frihet med besluttsomhet og forvissning.
Se fakta i øynene. Alle de andre metodene dine til å finne fred og frihet har spilt fallitt. Du har grått et hav av tårer, du har gitt tusen løfter som du har brutt, du har prøvd selvkontroll, selvfornektelse og forskjellige hjelp-deg-selv programmer. Etter alt du har prøvd endte du fremdeles opp med uoppfylte lengsler som du ikke kunne forstå. Du fant ut at du var ute av stand til å slutte å synde. Du ble til tider drevet ut i synd på grunn av ren og skjær kjedsomhet og mental depresjon.
Problemet er at du ennå ikke har gått til roten av problemet ditt. Du kan kanskje ha hørt at Kristus har frigjort deg ved å dø på et kors, men du vil aldri nyte den friheten før du gir Gud det han ber deg om - og det er ET SINN SOM STOLER PÅ HAM. Han ønsker at du skal tro at dine bønner blir hørt og besvart.
"Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at Han er til, og at han lønner dem som søker ham." (Hebr.11:6)
Tro er ganske enkelt å ta Gud på hans Ord, og handle på det. En sann troende er en person som kan si: "Gud sa det, derfor vil jeg tro det. Jeg vil satse mitt liv, min fremtid, min evighet på det. Hvis Gud har erklært meg en fri person - hvis han forteller meg at synden ikke lenger har noen makt over meg - hvis han sier at min tro til ham gjørt alt dette mulig - DA TAR JEG IMOT - JEG VIL GI OPP MITT NYTTELØSE STREV - OG OVERGI ALT TIL HAM. JEG TROR!"
"Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den." (1.Kor.10:13)
Dette er for troende som står overfor fristelser det sterkeste og mest oppmuntrende løftet i hele Bibelen. Gud gjør det helt klart at ingen av hans barn er overlatt til seg selv med å kjempe mot lyst, lidenskaper eller et hvilket som helst annet vaneartet onde. Overnaturlig hjelp trengs, og den blir gitt.
Troende over hele verden er i ferd med å bli svakere til å stå imot fristelser, og de gir etter for kjødet i stadig større antall. Det ser ut som om endel kristne i vår tid ser på fristelse som en slags uhelbredelig sykdom som ikke slipper taket før den har ødelagt sitt offer. De krymper seg i frykt når fristelsen rammer dem, og tenker: "Å, nei -- her kommer den igjen. Den har meg i sine klør, og jeg vet at jeg kommer til å gi etter. Jeg har ingen viljestyrke, jeg er for svak til å stå imot."
Dette er nederlagstenkningen til troende som ikke vet hvordan de skal kreve sin RETT til assistanse. Hva er retten som er lovt alle troende? DET ER RETTEN TIL OVERNATURLIG HJELP I FRISTELSER.
Mener jeg med dette at Kristus ikke bare utfrir den troende fra syndens makt, men også hjelper ham fra å vende tilbake til den? Det er akkurat det Bibelen sier.
Når fristelsen flommer inn som en flodbølge, utøver Kristus sitt herrevelde og gjør noe overnaturlig for å bekjempe den. Han lager en 'fluktrute' slik at den troende kan overleve ildprøven, eller med andre ord: 'holde motet oppe gjennom den.'
Fristelse er en prøve på menneskets frie vilje, derfor kan ikke Gud ta bort syndealternativet uten å ødelegge den samme frie viljen. Så Gud gjør noe som er like effektivt for alle som stoler på ham. Han gjør noe med selve gjenstanden for begjæret. Han arbeider utenfor oss ved selve kilden til fristelsen.
Det er best illustrert ved en mor som gjør noe med sitt barns fristelse til å stjele kaker fra kakeboksen. Hun kan ikke slå fristelsen ut av ham - så hun fjerner ganske enkelt kakeboksen 'ut av rekkevidde.'
Det er videre illustrert ved en far som flytter familien sin bort fra et narkotikabefengt nabolag for å holde sine barn unna muligheten for å bli forført av narkomane og narkotikaselgere. Noen foreldre har til og med flyttet til et annet kontinent for å holde sin sønn eller datter bort fra ødeleggende innflytelse og venner.
Disse foreldrene har alle handlet i kjærlighet, i håp om at deres midlertidige inngripen ville tillate deres barn å få tid til å lære lydighet i hjertet. Selv om tiden må komme da barn bestemmer saker angående dem selv, så kan ikke kjærlige foreldre stå uvirksom ved siden av og tillate at et umodent barn blir påvirket av en eller annen ond innflytelse. Foreldre som bryr seg vil enten fjerne barnet bort fra fristelsens kilde eller på en eller annen måte få den utenfor barnets rekkevidde.
Bibelen illustrerer hvordan Gud kan sette gjenstander for fristelse utenfor sine barns rekkevidde. Som et eksempel begynte Israels barn å murre mot Moses fordi han ledet dem ut av Egypt. De ønsket å gå tilbake til sin gamle livsstil. Friheten så ut til å koste for mye. Så Gud arrangerte åpningen av Rødehavet og tillot den egyptiske hæren å jage dem over på tørre landet. Så lukket han havet - og blokkerte enhver mulighet for retrett. Gud gjorde dette som svar på de ivrige bønnene til Moses og andre israelitter som ønsket seg friheten.
Akkurat som Jesus gjorde det, så skal de troende stå imot fristelse med Guds Ord. De fleste fristelser kan uskadeliggjøres ved å fokusere sannhetens laserstråle på dem. Men det er andre fristelser som er så oppslukende, så rasende og hardnakkede - at de ikke kan bli utholdt uten ved overnaturlig inngripen. De alvorligste og villeste fristelsene er ofte et resultat av et direkte personlig angrep fra demoniske makter.
Paulus snakker om " .. utenfor oss var det strid, og inne i oss frykt!" (2. Kor. 7:5). Satan erklærer faktisk krig mot visse omvendte som har desertert fra hans hær, fordi de engang var det beste eksemplet på hans makt til å besette og eie. I sitt raseri over å miste et slikt "trofé", kjemper han mot dem fra utsiden ved å hamre på dem med den ene alvorlige fristelsen etter den andre for å sikte dem som hvete. Jesus sa til Peter: "Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete."(Luk. 22:31). Med andre ord så rystet, at du forhåpentligvis vil bryte sammen.
Er du en troende som blir rammet av en gjentagende fristelse som ser ut til å være hinsides din egen styrke å stå imot? Er det en vane du ikke klarer å kontrollere? De som har forhold til ulovlige, hemmelige elskere blir spesielt overmannet av knusende fristelser. De gir så ofte etter, og er snart oppslukt av anger, skyld og følelse av hjelpeløshet. Hvis de er troende så er de ikke i tvil om at Kristus har befridd dem fra alle forpliktelser til å adlyde lysten i kjødet. Og på mange områder av livet har de sett fremgang og seier. Allikevel gjenstår det en besettende synd - en overveldende fristelse til å gi etter for et spesielt begjær.
Takk Gud, det er en måte å unnslippe på! Gud er en 'mirakuløs inngriper'. Det måtte en storm, en hval og en god del overnaturlig inngripen til for å få Jonas ut av trøbbel. Gud er kjent for å ha fått vann til å bli 'bittert' og manna til å 'stinke', i et forsøk på å gjøre lydighet mindre vanskelig.
Som svar på ivrig bønn kan Gud få din kilde til begjær til å bli en avskyelig stank for deg. Og det å gi etter for synd kan han gjøre så bittert, at du vil nøle for noensinne å gi etter igjen. Han kan føre deg en omvei, han kan fjerne mennesker fra ditt liv, han kan få gjenstanden for ditt begjær til å vende seg mot deg, han kan sette opp all slags veisperringer, han kan kaste opp en mur av beskyttelse, han kan ganske enkelt dra deg uimotståelig inn i lønnkammeret eller han kan sende noen til å advare eller korrigere deg - men på en eller annen overnaturlig måte vil Gud svare bønnen og gripe inn, slik at det blir mulig for de troende å overvinne sine mest voldsomme fristelser.
De som innerst inne ikke ønsker å gi slipp på sitt begjær, og som i hemmelighet håper å kunne gi etter for det, kan aldri motta denne mirakuløse inngripen når de blir fristet. Gud griper bare inn for å lage en fluktmulighet når hjertet er helt overgitt til et liv i adskillelse og renhet.
Hvis det ikke finnes en slik overgivelse vil det ikke virke. Gud er ikke forpliktet til å gripe inn når noen egentlig ikke ønsker utfrielse.
De som flørter med hemmelige synder blir overlatt til å kjempe mot fristelsen i egen kraft. Når de så gir etter for synden klandrer de Gud for ikke å ha 'dratt dem ut'. De sier: "Jeg ventet på Gud, men han lot meg bare få gå igang å gjøre det."
Men den troende som ærlig ønsker å bli fri fra syndens slaveri kan være sikker på at hans kjærlige Far ser hans kamp og vil bruke alle himmelens krefter på å hjelpe ham.
Når du er alvorlig fristet, be Gud om hans overnaturlige inngripen, og be i tro i visshet om at han vil gjøre det.
Gud har lovet å "FRI OSS FRA DET ONDE." Her er bevis på Guds hjelp i fristelsens time:
"Dere som elsker Herren, hat det onde! Han bevarer sine frommes sjeler, han frir dem ut av de ugudeliges hånd." (Salme 97:10)
"Vår sjel er sluppet fri som en fugl av fuglefangerens snare, snaren er revet i stykker og vi er unnsluppet." (Salme 124:7)
"Mine øyne er alltid vendt til Herren, for han drar mine føtter ut av garnet." (Salme 25:15)
".... Når fienden kommer som en flod, skal Herrens Ånd drive ham tilbake." (Jesaja 59:19b)
Jeg trenger ikke lenger frykte for å gli og falle. Han vil holde meg, elske meg, og føre meg til herlighet ved sin makt.
"Men Han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd." (Judas 24)
Tilbake til "To av Meg" meny + Norsk Hovedmeny + Toppen av siden
En leder innen homobevegelsen i San Fransisco skrev følgende om denne forfatteren:"Mr. Wilkerson er en fanatiker som underlig nok bryr seg om de personlige og private seksuelle legningene til andre. Han er en trangsynt reaksjonær, og den morsomste saken er at han har den latterlige oppfatning at homoseksuelle ønsker å bli normale fordi de har et annet 'ondt' jeg, inne i seg selv, som får dem til å gjøre uhellige handlinger. Jeg er en veldig lykkelig homoseksuell uten skyldfølelse eller 'onde' innflytelser som oppsluker meg fra insiden. Mennesker med skyld er ganske enkelt ikke stabile personer fra starten av - de ville ha hatt problemer enten de var homser eller normale. Bare komplette sveklinger snakker om såkalt 'helbredelse'."
Jeg har ikke annet en medlidenhet til overs for den synderen som ikke lenger erkjenner en indre kamp mot ondskapen. De kjemper ikke lengre fordi de har overgitt seg til sine onde lidenskaper. Bibelen beskriver slike mennesker som å være: "døde på grunn av sine misgjerninger og synder." (Efes. 2:1)
Paulus sa om dem :
"Deres forstand er formørket. De er fremmede for livet i Gud ved den uvitenhet som er i dem fordi de har forherdet sine hjerter. Følelsesløse har de gitt seg over til tøylesløshet, så de lever i all slags urenhet og griskhet." (Efes. 4:18-19)
Den personen Gud er interessert i er den som heltemodig kjemper mot sitt skyggebilde, og som føler sorg og skyld etter å ha gitt etter for fristelsen. Kampen i seg selv er bevis nok på at hjertet fremdeles roper ut til Gud om hjelp. Det er håp for den som erfarer en indre kamp. Kampen mot synden i livet til en ærlig person er bevis på at han eller hun nekter å gi etter for dens makt. Forskjellen på en synder og en kristen er hvordan man betrakter synden. Den kristne hater synd, synderen unnskylder og rettferdiggjør den.
Guds overnaturlige hjelp er lovt til dem som blir kastet rundt i den dype, mørke ondskapens kilde, og kjemper for å bli fri. Og det sikreste tegnet på at det nye livet veller frem i synderen er behovet for Å GRÅTE UT. Alle nyfødte barn gråter så snart de blir født. De som gråter er virkelig på terskelen til et nytt liv.
Det første steget mot å gjøre slutt på din indre strid er å lære hvordan du skal gråte. Er du trett av all tomheten, ensomheten, desperasjonen og rastløsheten? Da må du la tårene strømme uten å skamme deg. Gråt ut all den oppsamlede desperasjonen. Ydmyk deg selv og la smerten og sorgen forårsaket av din synd bli utøst i ditt innerste vesen. Bibelen henstiller deg til å gråte ut til Gud i din nødsstund. Den desperate gråt er nøkkelen til all frihet fra synd.
Her er Bibelsk bevis :
"I min trengsel påkalte jeg Herren, jeg ropte til min Gud. Fra sitt tempel hørte han min røst, og mitt skrik kom for ham, til hans ører." (Salme 18:7)
"Denne elendige ropte, og Herren hørte, han frelste ham ut av alle hans trengsler." (Salme 34:7)
"... han hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en fast klippe, han gjorde mine trinn faste." (Salme 40:2-3)
"For han sier: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!" (2. Kor. 6:2)
Det andre steget er å utvikle en sorg over dine synder og bekjenne dem for Kristus. Når du roper ut til Gud trekker han seg nær til deg med sin veldige hellighet og kjærlighet. Du vil uten tvil vite når kløften mellom deg og Gud er borte. Hans hellige nærvær som vil bli sterkere i ditt liv, vil utvikle en sorg over alle syndene, egoismen og stoltheten du har vært skyldig i. Jo nærmere du kommer Gud, jo sterkere vil du føle smerten og skyldfølelsen over tidligere synder. Men den skyldfølelsen og sorgen er en vakker ting, ikke prøv å løpe fra den. La den bare bli mere intens, fordi det er den eneste veien til sann anger og tilgivelse.
Bibelen sier :
"For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død. Se hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn; iver, ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff!" (2. Kor. 7:10-11)
Et hjerte som er virkelig lei seg ønsker å bli tilgitt. Paulus sier: "dere ble bedrøvet til omvendelse." (2.Kor 7:9). Med andre ord: "du var tilstrekkelig lei deg til å forsake og bekjenne dine synder." Du vil oppleve en fred du ikke trodde var mulig i det øyeblikk du legger ned dine synder og mottar tilgivelse og nåde.
"Den som skjuler sine overtredelser, har ingen lykke. Men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner fred." (Ordspr. 28:13)
"Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet ...." (Apg. 3:19a)
Anger er mer enn bare å si: "Gud jeg er lei meg! Jeg føler meg ganske ille på grunn av de tingene jeg har gjort."
Det er sorg, men ikke anger. Når Gud sier at du skal angre dine synder mener han egentlig: Snu ryggen til dem. Lær å hate det du engang elsket, og lær å elske det du engang hatet. Dette er en fullstendig helomvending, en villighet til å forsake gamle venner og vaner til fordel for et nytt liv i Kristus. Han prøver ikke å forandre deg slik at du kan tilpasse deg de sosiale verdiene til andre, men snarere at du kan erfare den fullkomne glede og ubeskrivelige frihet som bare de som har overgitt seg til Kristus har erfart. Selverobring er bare mulig gjennom overgivelse og hengivelse til Kristus. Vi må 'overgi oss' til Ham.
"Slik kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier." (Luk. 14:33)
Ta deretter imot hans tilgivelse i tro og lukk dine ører for alle Satans brølende løgner. Studer de følgende skriftsteder, tro at de er ment for deg og gjør det Gud ber deg om. Her er sannheten som kan sette deg fri og hjelpe deg til å gjøre ende på kampen for alltid.
"Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1. Joh. 1:9)
"Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, i ham blir Gud, og han i Gud." (1. Joh. 4:15)
"For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For skriften sier: Hver den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme. Her er ikke forskjell ... For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst." (Rom. 10:9-13)
"De sa da: Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus." (Apg. 16:31)
"Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt." (2. Kor. 5:17)
Be så den følgende enkle bønn og forvent at Gud hører den og tilgir og renser deg fra alle dine synder :
"Jeg bekjenner her og nå med min munn at Jesus Kristus er Herre -- at Han er virkelig Guds Sønn.
Jeg angrer og bekjenner at jeg er en synder. Jeg bekjenner for Ham alle mine synder. Jeg er lei meg.
Jeg tror på Ham av hele mitt hjerte. I tro mottar jeg tilgivelse for alle mine synder, og bekjenner nå
at jeg er en ny person, født inn i Guds familie. Ved tro er jeg født på ny, og dette er den første dagen
i mitt nye liv hvor jeg tjener Kristus som en fri person."
Et ord tilslutt: Bli aldri mere redd for noe ondt nærvær i ditt liv. Gå inn i hvilen som Gud har lovt deg - og fra denne dagen av, HOLD DEG I BEVEGELSE.
Den viktigste ting jeg kan si til en troende som oppriktig kjemper med en hemmelig synd er: Hold deg i bevegelse! Ingen har noensinne druknet ved å svømme mot strømmen, mot Kristus. Ingen har blitt etterlatt blødende ved veikanten hvis han er blitt såret i kampen for å bli fri.
Når du faller eller når du står ansikt til ansikt med en tilbøyelighet som ikke vil slippe taket, så tegner Gud et strek akkurat der du står. Han sier: "Kom deg opp, bekjenn og fortsett videre. Ikke gå tilbake over streken. Ikke gå tilbake til slaveriet. Fortsett å komme til meg. Du har blitt frikjøpt, så fortsett i tro å bevege deg i retning av din frihet."
Det viktigste trekket du gjør som en troende er det du gjør rett etter du har falt. Satan hvisker:
"Du er rotten inn til beinet, sanselig, barnslig, umoden. Du vil aldri bli hellig, du vil aldri bli noe i Gud. Så slutt, gi opp! Det er nytteløst å prøve. Gå tilbake! Gud er for fjern og for hellig, det er for komplisert og vanskelig, du vil aldri finne ut av det. Det hele er over!"
Løgner - bare løgner! Så du har syndet etter at du har bekjent og trodd? Så du trodde du hadde friheten, men mistet den? Så du tror at folk vil kalle deg falsk? Så du har syndet med vid åpne øyne - mot bedre vitende - med den Hellige Ånd ropende inn i ørene dine? Så du trodde at du aldri ville gjøre en så forferdelig ting igjen? Hva så? Er det gudfryktig sorg i deg nå? Er du bestemt på å komme deg opp og fortsette? Er du ydmyket, skamful og full av anger? Ditt fall er ikke fatalt. Enda engang må du bekjenne og motta Guds tilgivelse og kom deg i bevegelse igjen! Du er fremdeles hans barn. Du er ikke en slave under synden. Hans kjærlige godhet er større enn alle dine synder. Se opp, juble, og fatt mot!
Slutt med din evige selvanalyse. Du vil ikke finne seier ved å grave rundt i avfallsdungen til din onde natur. Det vil være som den tapende generalen som krysser fiendens linjer for å søke råd hos sin fiende, og spør: "Kan du vennligst fortelle meg hva jeg gjør feil? Jeg ønsker å overvinne deg, men jeg kan ikke se at jeg gjør fremskritt. Hva gjør jeg feil?"
Riktig retning kommer ikke av å kjenne feil retning. Den kommer bare ved å forstå og kreve de gavmilde løftene fra Gud i Kristus Jesus. Så slutt å se innover; se opp til ham som elsker deg over alle ting. Slutt med å prøve å finne ut av deg selv, og fryd deg i hans gjenopprettende, helbredende kjærlighet.
"For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje." (Fil. 2:13)
"Altså er det fremdeles en hviledag i vente for Guds folk. Den som kommer inn til Hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud hvilte fra sine gjerninger. La oss da streve etter å komme inn i denne hvilen, så ingen er ulydig og faller." (Hebr. 4:9-11)
Slutt ! ---
Brukt med tillatelse fra World Challenge, P. O. Box 260, Lindale, TX 75771 USA.Dette materialet er kun for personlig bruk og kan ikke legges ut for offentligheten på andre web sider. Lorain County Free-Net Chapel har eksklusive rettigheter fra World Challenge, Inc. til å legge ut disse budskapene for offentligheten på sin web side. Du kan fritt laste ned, kopiere, skrive ut og spre dette materialet, så lenge du ikke legger det ut på en annen internett side. Du kan, imidlertid, ha linker til denne siden for å henvise til disse budskapene.
Oversatt til Norsk av Geir Spachmo 1. Februar 1996
Tilrettelagt for HTML av Geir Spachmo 5. August 1997
Bibelsitater fra Norsk Bibel A/S 1988 oversettelse.
og fra Norsk Bibelselskap 1978 oversettelse
KOPIRETTIGHETER/REPRODUKSJONS BEGRENSNINGER:
Denne datafilen har World Challenge eneretten til. Den må ikke
endres eller redigeres på noe vis. Den kan bare kopieres i sin helhet for
distribusjon som gratis dokument. All reproduksjon av denne datafilen må
inneholde kopirettighets informasjonen
[d.v.s: "Copyright (C) 1999 by World Challenge"].
Denne datafilen kan ikke brukes uten tillatelse fra World Challenge i
forbindelse med salg eller for å fremme noe annet salgbart produkt.
Dette omfatter hele dens innhold, med unntak av noen få korte sitater.
Vær vennlig å gi anerkjennelse til følgende kilde:
Copyright (C) 1999 by World Challenge, Lindale, Texas, USA.
Copyright © 1999 - The Lorain County Free-Net Chapel
North Central Ohio, U.S.A.
Vår Nett-bestyrer ønsker velkommen dine kommentarer og forslag.
Denne siden ble sist oppdatert: Tir. 6. mai 2003.