To av Meg

- Kampen mot synden -

Prekenserie i 7 deler
av David Wilkerson
1995
_____________

• Kapittel 1. To av meg.

Jeg er en underlig skapning med to motstridende sinn i samme kropp. To tydelige livskrefter i meg prøver å kontrollere mine handlinger.

Det er ting ved meg selv som skremmer meg. Noe som ligner på en indre trang som ikke kan forklares. Lik et konstant behov for kjærlighet og fullkommenhet. Også de udefinerbare begjær som til tider stiger til overflaten, skaper en lyst i meg til å gjøre erfaringer som strider mot den bedre side av min natur.

Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg er en slik dobbel person når det kommer til spørsmålet om rett og galt. Det onde som jeg hater er alltid tilstede i meg. De gode og moralske ønskene er der også, og holder mitt sinn i et konstant opprør. Det er ikke en daglig kamp, heller ikke en kamp som pågår døgnet rundt, men det onde prøver til tider å overmanne meg.

Nettopp når jeg tror at jeg har tatt meg sammen og fått ting til å fungere så faller det hele sammen, og igjen gjør jeg ting som jeg virkelig ikke ønsker å gjøre.

Denne krigen mellom det gode og det onde raser i hele menneskeslekten. En pastor som ble avslørt for utroskap, bekjente: "Min onde natur holdt meg under en merkelig forhekselse. Den fikk meg til å jage etter falske drømmer som jeg visste ville falme. Den holdt meg lenket til lysten som tilslutt ødela meg. Den tvang meg inn i kompromisser som svekket meg. Dens løfter om sann kjærlighet endte bare opp som en luftspeiling. Og selv om jeg visste at jeg ville fortsette å bli såret, fulgte jeg ordrene fra mitt onde sinn lik en lydig slave."

En tidligere Jesus-person, som engang spilte for en kristen sanggruppe, prøvde å forklare hvorfor han er tilbake i verden, med narkotika og alkohol : "Alt jeg vet, er at det var en forferdelig kamp som foregikk i min kropp om kontrollen over den. Det var alltid et ondt nærvær i mitt sinn, som prøvde å overmanne hver eneste gode og skikkelige ting jeg prøvde å gjøre. Denne onde delen av meg fortsatte å trekke meg ned, og fikk meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke ønsket å gjøre. Det var et slikt overveldende nærvær at jeg adlød alle dets ordrer, og jeg endte opp med følelsen av skyld, ensomhet og tomhet.

Men når jeg flyktet bort fra bråket i mengden og trakk meg tilbake fra mine fornøyelser, ropte et fattig ensomt lite selv inne i meg om tilfredsstillelse, lik den stakkarslige klynkingen til et sultende barn. Stemmen ropte: 'Vær så snill, ikke la meg være alene; fø meg; hjelp meg; gi meg kjærlighet.'

Til tider var en del av meg sint på Gud, fordi han ikke tok synden ut av mitt hjerte. Jeg ble trett av kampen inne i meg. Min sjelefiende virket så sterk, og jeg følte meg så svak. Den rettferdige naturen i meg ønsket at Gud skulle trampe istykker all ondskapen, ta bort mine overveldende syndige begjær, og sette meg fri fra synden.

Jeg vet at det er en del av meg som ønsker å adlyde Gud. Det har ingenting å gjøre med kirker, eller predikanter, eller velmenende moralisering. Det er til og med mer enn bare en lengsel etter tilgivelse. Det er mer enn bare å få min sjel frelst. Det har ingenting å gjøre med frykt for Helvete eller forbannelse. Det er til og med mer enn et behov for fred og fullkommenhet. Det er et behov, dypt i min sjel, etter å kjenne Gud på en helt personlig måte, og å få kjenne hans kjærlighet. En dag håper jeg å få komme tilbake til Gud og bli fri."

Hundrevis av alkoholikere og misbrukere øser ut sine ynkelige historier til meg på mitt kontor. Nesten uten unntak hører jeg den samme bekjennelsen: "Jeg hater det! Det har gjort meg til et villdyr. Det var moro til å begynne med, men nå ødelegger det meg. Jeg er som to personer. Jeg er hektet på en mental uvane, nå kan jeg ikke stoppe meg selv. Fortsatt ønsker jeg i dypet av mitt hjerte å bli fri. Vis meg veien ut !"

En av mine narkomane tenåringsvenner la seg i desperasjon tilbake på sengen sin, sugde ut av sin blodåre en sprøytefull med blod, og sprutet ordene 'HJELP, GUD!' i taket på hybelen sin.

Det homoseksuelle dilemma er en av de mest komplekse av alle de indre kampene mellom de to naturene, selv om de fleste homser ikke tenker på sin seksuelle legning som et livshemmende problem. For dem er homoseksualitet normalt, og de motstår enhver antydning om at de plages av sin livsstil. De fleste hevder at de ikke gjør dette.

Fra Castro Street i San Fransisco til Greenwich Village i New York har jeg hørt utallige homser fortelle meg hvor veltilpasset de er. De skryter av at det ikke finnes skyldfølelse i dem mer, og at de er stolte over å være homo. De forteller meg om og om igjen at bare forvirrede paranoide homser ønsker å komme seg ut av det.

En homoaktivistleder i San Fransisco advarte meg: "Det er ikke en eneste homse i denne byen som ønsker å forandre seg. Dere predikanter bare kaster bort tiden. Vi er ikke syke - vi har ikke behov for en såkalt 'helbredelse'. Vi er stolte, bedre tilpasset en normale - og vi har all rett til å mislike religiøse fanatikere som kommer til våre områder for å prøve å forandre oss. Gå tilbake til dine konebyttende, ekteskapsbrytende heteroseksuelle, og få dem til å forandre seg. La oss være i fred."

Men på tross av dette kan ikke det homoseksuelle miljøet forklare hvorfor et økende antall homoseksuelle nå erkjenner overveldende kamper omkring sin legning. Den tette drikkingen, de høye selvmordstallene og den konstante bruken av psykologer og psykoanalytikere er spor som antyder at kampen mellom de to naturene fremdeles raser i hjertene og i sinnet til de homoseksuelle.

Jeg har en homoseksuell venn som fortalte meg om sin indre tvekamp mot lysten, og hans kamp for å bli fri. Han sa: "Når jeg begynte å leve ut min homoseksualitet, var det en del av meg som likte det og en annen del av meg som hatet det. Og jeg hatet meg selv. En underlig følelse begynte å overta meg, og jeg begynte å føle det som om det var to av meg -- to motstridende deler av meg, som fikk meg til å bli frustrert og deprimert. Jeg utviklet en umettelig appetitt etter sex, og begjæret fortrengte skyldfølelsen til å begynne med. Jeg ble sykelig opptatt av min egen kropp. Det triste er at lysten forbrukte alle mine tanker og hele min energi, og jeg følte meg maktesløs overfor å gjøre noe med det. Jeg følte at mitt sinn rev meg i to motsatte retninger. En del av meg nøt vill sex, fordi det ga meg en midlertidig lindring. Den andre delen av meg ble syk av de forferdelige handlingene som jeg hatet. Jeg var fanget. På tross av min suksess, følte jeg meg ensom. Når lysten på sex overmannet meg, grep jeg til alkoholen for å få lindring. På en måte visste jeg at det jeg drev på med opprørte hele mitt vesen, kropp og sjel.

Jeg begynte å lure på hvilken Gud som ville skape meg med lyst på denne slags sex, og å gjøre meg til fange i min egen kropp. Jeg ga opp enhver mulighet til å unnslippe. Jeg ville bare gjøre det beste ut av tingene slik som de var. Jeg ville finne en måte å leve dette dobbeltlivet på og godta at jeg var som jeg var. Jeg ville gi opp kampen om å forandre meg.

Jeg begynte å forbanne Gud for å ha latt meg bli født med en apekatt på ryggen. Jeg følte at Gud hadde forlatt meg. Nå var det en annen person som kontrollerte meg. Den snakket til meg langt bortefra, fra en dyp mørk tunnel. Det andre meg, den gode og åndelige meg, ble bare et lite klynk. Homoseksualiteten dominerte nå totalt hele min personlighet. Den tok fullstendig over ledelsen i livet mitt, og jeg var ute av stand til å stå imot."

Jeg lyttet til en homoseksuell på jakt etter en partner i 'mørbrad'-distriktet i San Fransisco beskrive redselsherredømmet i sin sjel. "Venn," sa han, "handelen med kropper i en homobar er den mest ufølsomme sak på denne jord. Den er nedverdigende og motbydelig, fordi de fleste homo-barer er nå blitt informasjonshorehus, som ekspederer sladder, flygeblader og som samler inn penger til politiske formål.

Det er forferdelig å måtte få sine seksuelle behov dekket ute på gatene. Jeg plukker opp noen på gaten og håper at noe godt skal komme ut av det. Jeg fortsetter å drømme om å møte den store kjærligheten. Hver fredag og lørdag kveld øker håpet om at ikveld vil det skje. At min store kjærlighet vil dukke opp og sette meg fri fra mitt fengsel av desperasjon.

Men det hender aldri. Jeg bærer i meg en dyp følelse av bedrag, en følelse av å bli lurt. Alle løfter jeg gir eller mottar om livslange forpliktelser blir brutt, og det som skulle bli den store kjærligheten i mitt liv visner og dør. Snart er jeg tilbake i jaget, i forsøket på å lindre en kløe jeg ikke kan lokalisere. Jeg er tilbake der jeg startet; avsky for meg selv og en følelse av å være forlatt."

En annen homse kledd i fullt kvinneutstyr, og som kaller seg selv Renee, fortalte meg hvordan han faktisk ga tillatelse til at en del av ham selv skulle få dukke frem og smelte sammen med den andre delen av ham selv.

"Pastor," sa han, "jeg kan paradere rundt slik som dette fordi jeg er i en sikkerhetssone for homser. Din redsel er forårsaket av å prøve å kontrollere dine seksuelle drifter på en skikkelig måte, min er forårsaket av forsøket på å vinne poeng på en skikkelig måte. De fleste homser i min omgangskrets er like utrygg som meg, de frykter fiasko. Den seksuelle handelen, omgitt av hemmelige tegn og koder, gjør at du er på utkikk. Du vinner, men snart er du på utkikk etter en bedre poengsum. Din hunger blir aldri tilfredsstilt, du får aldri nok! Men broder, det etterlater seg virkelig dype sår. Selv mine venner har lett for å se på meg som en 'snåling i maskuline kvinneklær'. Latteren deres er mere brutal enn den jeg får fra de såkalte 'normale'.

En dag bestemte jeg meg for å oppføre meg som den utstøtte jeg følte at jeg var. Jeg var trett av knuste drømmer, endeløse selvpåførte smerter og konstant ensomhet. Jeg gjorde et valg - jeg ville frigjøre meg selv. Jeg visste at jeg hadde en dobbel identitet, at jeg virkelig var to personer og at den ene av dem tilslutt ville vinne. Jeg kuttet ut psykologene, la vekk pilleglasset og bestemte meg for å bli venner med min egen kropp og vise den frem som det behaget meg. Renee er navnet jeg har gitt til mitt dominerende selv. Om dagen er jeg lærer i skolen, om kvelden tillater jeg Renee å komme til overflaten og jeg konkurrerer i beskjeftigelsen med å vinne mannlige trofeer.

I mine ærlige øyeblikk vet jeg at det bare er overfladisk. Jeg ser mine venner mishandlet og forlatt, såret og kvestet av all denne ødeleggende konkurransen. Noen av mine beste venner har begått selvmord. Jeg føler meg forferdelig trist når jeg er alene, selv om jeg ikke har noen grunn til å føle meg slik. Søndager er nedturer. For en dag med skygger og anger! Visst er jeg homo, men la dem si hva de vil, jeg kan fremdeles ikke glede meg over det. Renee kjeder meg nå. Mine venner bryr seg virkelig ikke om meg. Sigarettene smaker ikke lengre. Å være populær og på topp betyr ingenting. Drinkene gjør meg bare deprimert. Jeg blir fort rastløs. Det jeg holder på med ender virkelig i en blindgate. Jeg er en førtito år gammel homse i kvinneklær som strutter omkring og prøver å fornekte en tragedie."

Jeg vet om en homoseksuell som trodde at en kjønnsskifteoperasjon ville gjøre slutt på hans indre opprør. Han skriver: "Jeg kunne ikke utstå å oppføre meg som en mann. Jeg prøvde, ble til og med gift, men ble snart skilt. Jeg sa til meg selv at det ikke var noen hjelp å få for meg, så jeg gikk ut i den homoseksuelle verden og gav etter for alle mine begjær.

Mine begjær tok over fornuften. Jeg var som to personer på en gang. Jeg ønsket å være en kvinne, jeg tenkte som en kvinne, så hvorfor kunne jeg ikke bli en kvinne? Jeg fant en lege og gikk gjennom en operasjon som forandret mitt kjønn. Jeg trodde jeg hadde gått for langt til at Gud kunne tilgi meg, så jeg opptrådte i en nattklubb som eksotisk danserinne. Men kjønnsskiftet ga meg ikke fred i hjertet. Jeg fant meg til rette i lysten, i øyeblikkets spenning hele kvelden, de fine klærne, den eksklusive maten, de dyre smykkene, drinkene og de flotte kavalerene.

Men når jeg var alene, måtte jeg fremdeles se meg selv i øynene. Når jeg så inn i speilet kikket en kvinne tilbake på meg, men på innsiden var jeg den samme personen jeg alltid hadde vært. Jeg følte meg fortsatt ensom, forkastet og min indre kamp fortsatte.

Jeg oppdaget at det ikke var lett å gå ut. Det finnes alltid en følelse av skyld og frykten for å bli avslørt. Men sakte forherder du deg selv inntil du slutter å bry deg så mye om det. Du har dager da det fremdeles plager deg, men du lager deg unnskyldninger og blir full eller dopet for å glemme. Til å begynne med gjør kroppen opprør mot de unaturlige handlingene, men du tvinger deg selv til å tilpasse deg til det ikke er smertefullt lenger. Så ender du opp med å fortelle deg selv at disse handlingene er naturlige og vakre for deg. Dager, uker og år passerer, og unnskyldninger holder deg fra noensinne å se sannheten i øynene."

• Kampen for å bli hellig.

Jeg har lest de ynkelige bekjennelsene til munker som har stengt seg selv inn i klostre i årevis i et forsøk på å bekjempe sine onde lidenskaper. Men fremdeles ville deres onde fantasier drive dem nesten til vannvidd. De oppnådde ingen kraft til å seire over lysten ved å isolere seg fra samfunnet. Nettopp når de trodde at de var befridd fra lysten og at alle kjødelige begjær var under kontroll, falt de under en forhekselse av gamle lidenskaper og ukontrollerbare onde tanker.

En munk levde i femti år i en underjordisk hule for å prøve å tvinge kroppen sin til å underordne seg Ånden. Andre begravde seg selv opp til halsen i glovarm sand i et håp om å 'brenne bort' sin syndighet.

Jeg har lest om munker som sov på bunter av tornekvister og på hauger av knust glass. Andre bandt opp den ene foten og hoppet rundt på en fot inntil den andre visnet bort og ble ubrukelig. En munk tvang kroppen sin inn i et kjerrehjul og lå i denne fosterstillingen i ti år og måtte mates av andre.

Simon Stylitten sto i tredve år på toppen av en søyle, og når han ble for svak til å stå der reiste han en stolpe ved siden av og lenket seg selv til den for at han ikke skulle falle ned. Alle disse selvtorturerings metodene ble selvpåtvunget av munker som prøvde å kvitte seg med det onde nærværet de bar i seg selv. De prøvde å tilintetgjøre den delen av seg som hungret etter synden.

I middelalderen dro lange opptog med såkalte 'flaggelanter' eller selvpiskere fra land til land, stønnet, gråt, sang triste sanger om anger og pisket sine nakne rygger mens de marsjerte. Tusener slo seg sammen med disse opptogene i et forsøk på å 'piske ut det onde'.

St. Etheldra trodde at hennes kjød var så ondt og skittent at hun nektet å vaske det. Hun vandret omkring uvasket og dekket av skitt, og nøt stor respekt som helgen fordi hun ble antatt å ha overvunnet sitt eget kjød.

Jeg leser Bibelen og oppdager at jeg ikke er den eneste personen som er fanget i en kamp mellom det gode og det onde. Kong David var en mann elsket av Gud. Alikevel bedrev han utroskap med Batseba og myrdet hennes ektemann for å hindre ham i å oppdage at Batseba var gravid. Han ble drevet til desperasjon. Han bekjente:

"Mine misgjerninger har grepet meg.... De er flere enn hårene på mitt hode."(Salme 40).
"For mine overtredelser kjenner jeg .... det som er ondt i dine øyne har jeg gjort." (Salme 51).
".... mine ben ble borttært, idet jeg stønnet hele dagen" (Salme 32).
"Det er intet friskt i min kropp .... Mine lender er fulle av brann, og det er intet friskt i min kropp." (Salme 38).

Apostelen Paulus sa :

"Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg .... Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden .... For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer. Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød. JEG ELENDIGE MENNESKE .... HVEM SKAL FRI MEG FRA DETTE DØDENS LEGEME? .... GUD VÆRE TAKK, VED JESUS KRISTUS VÅR HERRE!" (Rom. 7:14-25 NB-88)

To av Paulus også? Ja! Det var en pinefull tvekamp i ham mellom en åndelig og en kjødelig natur som var fastlåst i en konstant konflikt. Denne pinefulle elendigheten som Paulus beskriver er den mest skremmende opplevelse et menneske noensinne kan erfare. Det er en forferdelig frykt for å miste kontrollen - en forferdelig frykt for å vekke Guds harme ved å gi etter for en hemmelig synd for ofte, eller som verre er, bli helt overgitt til dens kontroll.

Offeret som gir etter for syndens lov begynner å tenke : "Hva må jeg gjøre for å få seier over dette onde som er i meg? Jeg har grått en elv av tårer - jeg har prøvd viljestyrke - jeg har fordømt meg selv - jeg har gitt tusen løfter om å forandre meg - jeg leser alt jeg kan komme over om hvordan å bli hellig. Men jeg har kommet til et punkt hvor jeg er helt utmattet. Vil Gud gi meg opp inntil jeg har lært hvordan jeg skal kjempe meg fri? Hvordan kan jeg stå imot en slik mektig kraft som drar meg ned? Hva er vitsen?

De som ikke har denne veldige indre kampen, har enten kommet gjennom den ved troens hjelp, eller de er uærlige mennesker. De har ingen sorg over sine synder, fordi de har valgt å overse dem. Noen har blitt forherdet av sine synder slik at de ikke lenger føler noen stikk i samvittigheten. Noen har konstruert en ramme av detaljerte unnskyldninger og rettferdiggjørelse for alt de foretar seg, og frikjenner seg selv fra alle svakheter og feil. Det er vanlig praksis for dem som oppdager at de har livshemmende problemer å studere historie, psykologi, sosiologi og religion -- for å finne en rettferdiggjørelse for sin oppførsel.

Men den ærlige søker kan ikke be seg fritatt så lett og leve med seg selv. Han må se sin stygge kjødelige side og erkjenne : "Jeg er solgt til synden som en slave. Det er ingenting godt i meg unntatt Gud. Jeg er svak, skrøpelig, forfulgt av synd, avhengig av Herrens hjelp daglig." Det er faktisk slik at jo helligere en mann blir, jo mere klar er han over sin egen syndfullhet.

For over hundre år siden oppfordret den store skotske predikanten Alexander Whyte til ærlighet omkring det å innrømme kampen mellom de to naturene i oss. Han skrev:

"Forfattere har vært redd for å snakke ut om hele sannheten omkring sine trengsler. Den sannferdige person må bekjenne at det har aldri vært noen med et så svakt og ondt hjerte som mitt, intet liv så ondt som mitt, ingen synder besatt av så mange fristelser og prøvelser som meg. Han må innrømme sine egne erfaringer om indre syndighet - at hans sinn er ondskapsfullt - at synden til tider fortsatt har herredømme over ham - at et ubeskrivelig onde ligger på lur i hans hjerte - at alt dette pågår i hans eget hjerte. Dette er den daglige pinen til hver mann og kvinne iblant oss som er åpen for sitt eget hjerte.

Det finnes ingenting som du kan være så viss og så sikker på som synden og elendigheten i ditt eget onde hjerte - din egoisme, egenkjærlighet, misunnelse, ondskap, stolthet, hat, hevn og begjær."

Til kapittel 2

To av Meg Hovedmeny

---
Brukt med tillatelse fra World Challenge, P. O. Box 260, Lindale, TX 75771 USA.

Dette materialet er kun for personlig bruk og kan ikke legges ut for offentligheten på andre web sider. Lorain County Free-Net Chapel har eksklusive rettigheter fra World Challenge, Inc. til å legge ut disse budskapene for offentligheten på sin web side. Du kan fritt laste ned, kopiere, skrive ut og spre dette materialet, så lenge du ikke legger det ut på en annen internett side. Du kan, imidlertid, ha linker til denne siden for å henvise til disse budskapene.

---

Oversatt til Norsk av Geir Spachmo 1. Februar 1996
Tilrettelagt for HTML av Geir Spachmo 5. August 1997
Bibelsitater fra Norsk Bibel A/S 1988 oversettelse.
og fra Norsk Bibelselskap 1978 oversettelse

KOPIRETTIGHETER/REPRODUKSJONS BEGRENSNINGER:

Denne datafilen har World Challenge eneretten til. Den må ikke endres eller redigeres på noe vis. Den kan bare kopieres i sin helhet for distribusjon som gratis dokument. All reproduksjon av denne datafilen må inneholde kopirettighets informasjonen [d.v.s: "Copyright (C) 1999 by World Challenge"]. Denne datafilen kan ikke brukes uten tillatelse fra World Challenge i forbindelse med salg eller for å fremme noe annet salgbart produkt. Dette omfatter hele dens innhold, med unntak av noen få korte sitater. Vær vennlig å gi anerkjennelse til følgende kilde: Copyright (C) 1999 by World Challenge, Lindale, Texas, USA.